Er det bare meg, eller holder stormannsgalskapen innen hiphopsegmentet på å bikke over i det parodiske? Altså: Magna Carta er tross alt et dokument datert helt tilbake til 1215 som har vært essensielt for både rettstaten og frigjøringen av USA. Og på «Crown» fra dette albumet åpner Shawn Carter (43) med «You’re in the presence of a king/Scratch that, you’re in the presence of a God». Det er ikke rart de to stormannsgale bestekompisene Kanye West og Jay-Z så seg nødt til å treffe megalomaniblinken rett på med Watch The Throne. Og selv om man kan velge å hate dem begge så mye man orker for å være giganter (selv om hat kun blir flåsete i både et musikkhistorisk og hitmessig perspektiv), så er det klart at Kanye har langt mer å fare med når det gjelder uforutsigbarhet, vanvidd og ikke minst moro.
Jeg anser nemlig ikke Shawn Carter som en spesielt interessant rapper. Flyten, leveransen og teknikken hans er så som så, og det går altfor langt mellom vers man kan anse som provoserende og morsomme – eller minneverdige, for den saks skyld. Dette har riktignok gått bratt nedover med årene; jeg forstår godt at Notorious B.I.G. var med på å løfte han frem i lyset omkring debuten Reasonable Doubt i 1996. I mine ører ligner Carter dermed mer og mer på en sympatisk – men ganske kjedelig – familiefar og forretningsmann, og mindre og mindre på en rapper.
Akkurat det gjenspeiles i hva som funker og hva som ikke funker på tolvteskiva. Det høres kanskje keitete ut på papiret, men Carter har mye troverdig og fornuftig å lette fra hjertet når han avslutningsvis («Jay Z Blue» og «La Familia») legger ut om hvordan livet har blitt etter han fikk jentungen Blue Ivy sammen med ektefellen Beyoncé – inkludert frykten for å bli en reinkarnasjon av hans udugelige far. Først og fremst konas fortjeneste, men: Duetten «Part II (On The Run)», som er oppfølgeren til «’03 Bonnie & Clyde», er det nærmeste skiva kommer en briljant poplåt.
For Jay-Z sliter i påfallende stor skala med å finne de umiddelbare og minneverdige refrengene. Sånn sett må skuffelsen være størst for musikkprodusenter ved radiokanaler kloden over, som nå river seg i håret over ikke å ha noen åpenbare låter å plukke av. Særlig når både Frank Ocean- og Justin Timberlake-samarbeidene – henholdsvis «Oceans» og «Holy Grail» – inneholder noen svært tafatte forsøk på å finne det uforglemmelige Hooket.
http://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=2YcIgow6TDk
43-åringen er imidlertid inne på mye godt stoff iløpet av timen albumet løper. For å nevne det viktigste: 1. Den Jay-Z-gjestede Rick Ross-bangeren «Fuckwithmeyouknowigotit» har tilstrekkelig med pondus, men ser likevel anemisk ut satt opp mot sjarmidiotien ved Ace Hood-hitten «Bugatti». 2. Det vanskelig å holde gliset tilbake av den stakkato MF Doom-refererende enminutteren «Versus». 3. Flerfoldige ekstatiske klapp på skuldra må utdeles til produsentkremparet J-Roc og Timbaland for beatsene de har lagd til Magna Carta… Holy Grail, der kronjuvelene finnes på «Somewhereinamerica» og «Part II (On The Run»). Sånt gjør albumet verdt et skumlytt alene.
Likevel oppstår et oppgitthetens sukk støtt og stadig mens man er lutter øre. Grimaser fremkalles når både Jay-Z og Justin Timberlake raller med til Nirvana-evergreenen «Smells Like Teen Spirit» på på albumåpneren, mens den ekstremt gjenkjennelige linjen «That’s me in the corner/that’s me in the spotlight/losing my religion» lånes bort på ellers godkjente «Crown». Det som svir aller mest på hjernelappen er den jevne strømmen av fenomener som, øh, ungdommen nå til dags må forholde seg til. Eksempelvis: «Fuck hashtags and retweets» («Tom Ford»). Også Instagram og twerkingen til Miley Cirus får gjennomgå (begge fra «Somewhereinamerica»). Samlet sett sitter man igjen med et av årets mest famlende forsøk på å holde seg relevant.
Og slik blir arven etter Jay-Z anno 2013 nedtegnet: En god mann – med enda bedre venner – har sviktende selvinnsikt på grunn av all triumfen han bærer med seg i den pophistoriske ryggsekken. Derfor sliter han ikke bare med å støpe hooks som sitter som plantet i jordsmonnet, men også å henge med i samtiden. Da laster jeg heller ned to-tre brokete miksteiper fra noen langt yngre hiphopnavn.
Kim Klev
