Hadde noen spurt meg om hva som er den mest spennende norske albumutgivelsen her vi står, halvveis ut i 2013, hadde jeg antageligvis trukket frem Atlanter og deres debutalbum Vidde. Frontet av Jens Carelius og Arild Hammerø – begge på hver sin front mest kjent for akustiske folkskiver – har Atlanter støpt sin egen arktiske variant av ørkenblues importert fra saharastaten Mali. Sånt innebærer knusktørre gitarer, dansende rytmeseksjoner og åpne, utforskende lydlandskaper.
Men det er langt fra den mest barmhjertige plassen i programposten, dette. Å være første menn ut på festivalens største scene fører følgelig med seg mer vondt enn godt på oppmøtefronten – kun drøyt hundre festivalgjengere er finfordelt utover gressplenen som er ment å huse navn som Muse, Kings of Leon eller Skrillex. Men Atlanter ser ut til å ta dét med knusende ro idet de slentrer inn på scenen. Det er kanskje ikke så rart, for man forstår kjapt at dette er et band som ikke tar øvingslokalet for gitt.
Atlanter åpner lekent og presist med flotte «Tree Song», før det bærer videre i form av «Waking» – hvor det eksplosive instrumentalpartiet avslutningsvis er et tidlig høydepunkt. For bandet briljerer først og fremst under øyeblikkene der de er i sin fulle rett til å spille som om det står om livet. Nettopp derfor er kanskje den i overkant jamrende singelen «Kaktos» også en skuffelse i liveformatet.
Tiden flyr som kjent når man har det gøy, og det er ikke utenkelig at også Atlanters fire medlemmer tenker «Hæ, er vi ferdige allerede?» når det rundes av med en imponerende tapning av albumbeste «Aye». Skal man tro albumtittelen, synes nok kvartetten at musikken deres gjør seg best på forblåste vidder, men jeg – og tilsynelatende flere andre blant publikum – nyter den nok helst her, sittende i den hete sørlandske ettermiddagssola.
Kim Klev
