Vi har anmeldt MGP 2018-låtene

På sitt beste er noen av de ti låtene reelle Eurovision-bidrag, men på sitt verste er det låter som aldri burde ha blitt utvalgt som kandidater.

Klokken 12:15 i dag begynte det igjen. Melodi Grand Prix-sirkuset, altså. For nå er de ti artistene som skal kjempe om en plass i  Portugals hovedstad Lisboa offentliggjort, og det er litt av en bukett som er sanket inn i år, både på godt og veldig vondt.

Mange har vært med i MGP før, andre er nye stjerneskudd. Felles for alle er faktum at de skal kjempe om å bli Norges bidrag i Oslo Spektrum i mars.

Hør alle de ti bidragene her

Alejandro Fuentes – “Tengo Otra”

Førstemann ut er tidligere Idol-deltaker Alejandro Fuentes. “Tengo Otra” betyr, i følge internett, noe à la “Jeg har en annen”, og synges på Fuentes sitt morsmål, spansk. Det eneste riktige han gjør med denne låta er å være trendy, ettersom dette, i likhet med fjorårets kanskje største verdensplage, “Despacito” – er reggaeton-pop. Og apropos trendy: han og produsenter har til og med helgardert seg ved å i versene legge på noen trap-rytmer. Med mindre du elsker sjangeren, er dette rimelig kjedelig, krydderfattig og uoriginalt materiale. Det er dessuten lite som hyler MGP her.

Terningkast:

Aleksander Walmann – “Talk To The Hand”

Etter å ha klamret seg til 10. plass i Eurovision-finalen i fjor med JOWST, har Aleksander Walmann som ambisjon å komme enda lenger i år. Dersom “Grab The Moment” hadde en god sjans til å vinne, som den tydeligvis hadde, tror jeg denne har det også. “Talk To The Hand” er en helt streit, relativt fengende og funky poplåt som er langt mindre dvask enn forgjengeren. Ekstraordinære saker er det imidlertid ikke, og særlig teksten trekker mye ned, men kan det duge for MGP? Absolutt.

Terningkast:

Alexander Rybak – “That’s How You Write A Song”

Ryktene stemte; Norges forrige vinner av Eurovision Song Contest er tilbake. “That’s How You Write A Song” er kanskje ikke like minneverdig som “Fairytale”, men har sine fordeler. Den er lystigere og mer livlig enn sin forgjenger. Scat-syngingen spesielt kan være et kløktig element for å inkludere publikum i salen.

Men den er definitivt ganske teit, og altfor selvsikker er han også. Ikke bare er det litt slitsomt, det er jo tross alt en sang som handler om hvordan man skriver en sang…  Likevel, enten du vil det eller ei, tror jeg dette kan være nok til å gjøre Rybak til Eurovision-finalist igjen.

Terningkast:

Charla K – “Stop The Music”

Charlotte Kjær er mest kjent for å ha vært en del av duoen Shackles, som figurerte i X-Factor for snart ti år siden. Hun har gått solo, og heter nå Charla K. Hennes reinspikka pop-bidrag, “Stop The Music” er kvalitetsmessig kanskje det beste bidraget. Som en MGP-låt har den imidlertid en del å gå på. Primært er det fordi refrenget skuffer. Verset legger opp til at det skal være mer euforisk og mektig. I stedet er det et tregt anti-klimaks, og det er synd, for dette kunne ha vært en sterk kandidat.

Terningkast:

Ida Maria – “Scandilove”

I bånn av bøtta finner du Ida Maria. På «Scandilove» åpner hun med å nærmest skjende det klassiske hooket til Paul Simons «You Can Call Me Al». Parallelt med dette, med en fantastisk irriterende væremåte, lirer hun grusomme metaforer av seg, som for eksempel «I can be the fireman, and you can be the pussycat stuck in a tree» og «I can’t take the heat no more, we don’t have aircondition».

I denne vilt feilslåtte hyllesten av skandinaviske elskere, bruker hun refrenget på å spørre lytteren «Can you make love like a Scandinavian» mens lydbildet elegant danderes med stønning. Utenom at refrenget kan være bittebittelitt catchy, er ganske enkelt alt ved “Scandilove” provoserende dårlig. Bidrag som dette får meg til å undre om det virkelig ikke var noe annet å ta av da de valgte ut kandidatene. Om et skikkelig comeback fra Ida Maria er etterlengtet, kan det umulig vedvare etter dette. For en rævlåt.

Terningkast:

NICOLINE – “Light Me Up”

Først gjorde hun seg bemerket som finalist i The Voice, og deretter i Stjernekamp. Nå sikter visst Nicoline Berg Kaasin seg inn på Eurovision med “Light Me Up”. I bunn og grunn er dette en helt grei pop-låt som ikke gjør altfor mye inntrykk. På et vis engasjerer den noe mer enn, for eksempel, Charla K sitt bidrag. Til gjengjeld er det ikke et like interessant bidrag som går inn det ene øret og ut det andre.

Terningkast:

Rebecca – “Who We Are”

Er det noe jeg personlig synes er døllest i MGP-sammenheng, så er det disse seriøse balladene. Med tanke på hvem vi har sendt til finalen tidligere, hersker det liten tvil om at eksistensielle “Who We Are”, forøvrig skrevet og produsert av Kjetil Mørland, fort kan være en innertier blant det norske folk.

Den åpner rolig og kjedelig, men tar seg opp jo nærmere hun kommer det kraftfulle pop-refrenget. Den får meg til å se for meg konfetti fylle hver krik og krok i Lisboas Altice Arena. Jeg vet lite om hvem 19 år gamle Rebecca er, men jeg mistenker sterkt at vi kommer til å bli langt bedre kjent med henne etter MGP-finalen.

Terningkast:

Stella & Alexandra – “You Got Me”

Årets gøyeste bidrag er signert Stella & Alexandra, altså tidligere MGP-deltaker Stella Mwangi og vokalist for Alan Walker, Alexandra Rotan. “You Got Me” er soleklart bedre enn Mwangis “Haba Haba”, og hun er en langt bedre rapper enn sanger. Sistnevnte rolle, med hell, overlater hun til Alexandra i refrengene, som forsiktig trekker tankene til Motown-territorie.

Kort og godt resulterer i en feel-good låt som bobler over med energi og glede. Det skal sies at jeg er litt nølende til låtas MGP-faktor, men samtidig redder den seg inn på å være såpass sprudlende og uskyldig som den er.

Terningkast:

Tom Hugo – “I Like, I Like, I Like

Siden han sist deltok i MGP i 2013, har Tom Hugo lagt fra seg kassegitaren og sviske-tendensene. Han har derimot snudd seg tvers rundt og også omfavnet dansbar pop på ganske konvensjonelt og anonymt vis. “I Like, I Like, I Like” er både smilende og upbeat, men det er lite annet som er tiltalende ved den. Alt fra tekst til låtens konstruksjon tikker av mange klisjé-bokser som gjør at det kniper i pekefingeren etter å bytte låt. Rimelig bruk-og-kast, altså.

Terningkast:

Vidar Villa – “Moren din”

Husker du da jeg skrev at vi hadde nådd bånn av bøtta med Ida Maria? Jeg løy. Der nede finner du også afterski-musiker Vidar Villa, som fra før av står bak poetiske bragder som “One Night Stand”, “Et par rolige shots med gutta”, og “Det er fest”.

Men når han først melder seg i MGPs tjeneste, med “Idol-Jonas”, tenkte han at det kunne være passende å gaule om – hold deg godt fast – å smelle moren til bestekompisen sin på tjukka. Jeg siterer:

“Og hvis du virkelig er min venn, så blir du glad for meg og mamma uten å bli forbanna. Jeg tror du vet hvor jeg vil hen: du skal bli storebror igjen”.

Selv når du ser bort i fra teksten, er selve musikken en generisk, overjovial gitarpop-smørje. Det eneste Villa har er en helt ok sangstemme. Og på grunn av humoren i låta kan jeg dessverre se for meg at den vil sanke inn stemmer. Hvorfor han har laget denne enestående stupide låta overrasker meg ikke ett sekund. Det overrasker meg derimot til de grader at dette er et seriøst MGP-bidrag.

Terningkast:

Nicolay Woldsdal