Gjennom spalten P3 Elsker setter vi fokus på mindre kjente artister og utgivelser som fortjener mer oppmerksomhet. Forhåpentligvis finner du dine nye favorittartister her.
Svært mystiske Ghost datt plutselig inn på metalscenen i 2011 med albumet Opus Eponymous som oste av mørke tekster, men som samtidig skinte av hysterisk fengende riff og melodilinjer. Selv skjønte jeg ikke helt hva som traff meg da jeg for noen år siden førte en promokopi av debuten inn i spilleren, og deretter ble transportert inn i en helt ny musikalsk verden.
Ghost tok black metalens satanisme og blandet den med den klassiske rockens mest skamløse og fengende virkemidler. Okkult fm-rock! Oppskriften fungerte ekstremt bra, og Ghost ble raskt en snakkis i metalmiljøet. Ikke minst fordi ingen visste hvem de var.
Mørke maskemenn
Ghost kjører nemlig på med full maskeringspakke med pavehatter, kapper og masker, noe som passer den like mystiske musikken de lager. Frontfiguren kalte seg for Papa Emeritus, resten av bandet titulerte seg som Nameless Ghouls, og sammen skapte de full forvirring i rekkene.
Full detektiv-virksomhet oppstod, som til slutt pekte mot et av medlemmene i like svenske Repugnant. Ghost på sin side har alltid nektet å kommentere sin identitet. Mystikken rundt bandet har også holdt seg fordi konsertene har vært spennende og gode. Spesielt innendørs der kostymene og sceneeffektene virkelig kommer til sin rett.
Låten som satte det hele i gang var «Ritual» fra debutplaten. Så okkult og så fengende at det nesten ikke er til å tro.
Ghost har vært spydspissen i den såkalte retrobølgen i hardrocken de siste årene, sammen med band som Rival Sons, Graveyard og Witchcraft, og det knyttes stor spenning til om Ghosts kommende album er utgivelsen som kommer til å føre retrobølgen høyt opp på listene, eller om det er utgivelsen som kommer til å trekke proppen ut av retro-badekaret. Låtene som har dukket opp så langt tyder hvertfall på at Ghost ikke har blitt mindre melodiøse.
Det er nettopp miksen mellom det tegneserie-okkulte og det fengende som appellerer til meg som lytter. Låter som «Satan Prayer» og «Con Clavi Con Dio» fra debuten høres ut som om den beste 70-tallsrocken har blitt dratt inn i en moderne sementblander, for deretter å bli krydret med tekstlinjer om Lucifer og påført sekt-aktig koring, mens «Secular Haze» fra den kommende platen ønsker deg velkommen inn med et klagende orgel før sangen blir enda mer magisk. Overnaturlig og bra. Overnaturlig bra.
Mainstreamen neste?
Jeg intervjuet Papa Emeritus under Hole In The Sky-festivalen for noen år siden, og kan berette om en svært hyggelig kar under pavekalotten. Men hvem han egentlig er sier jeg ikke. Litt mystikk må vi ha. I fin pavetradisjon trådte Papa Emeritus av som frontfigur under en konsert i hjembyen Linköping nylig, og en ny figur kalt Papa Emeritus II tok over. Selvsagt samme kar bak masken, men moro likevel.
Ghost har bragt teater og mystikk tilbake i rocken, og selv om bandet ikke er ukjent i metalkretser har ikke svenskene slått gjennom i mainstreamen så langt. Det kan og bør forandre seg når bandets andre album Infestissumam slippes 9. april. Beklageligvis avlyste Ghost nettopp sin konsert på årets Infernofestival i Oslo, men det gruppen har gitt ut av musikk så langt er det bare å prøve seg på. Om du ikke er redd for mørket, og om du ikke synes at maskerte band er en barnslig uting.
Totto Mjelde
