Gjennom spalten P3 Elsker setter vi fokus på mindre kjente artister og utgivelser som fortjener mer oppmerksomhet. Forhåpentligvis finner du dine nye favorittartister her.
Hvert eneste år pumper musikkmagasiner (spesielt britiske) og musikkblogger opp band fra undergrunnen i håp om at de kan ha funnet musikalsk gull. Som regel ender de opphaussede undergrunnsbandene opp i en grå, nesten udefinerbar smørje av middelmådige etterlignere og blodfattige posører.
Men det finnes som kjent ingen regel uten unntak. Mitt nye favorittband, Peace, fikk nemlig en kraftig hype i fjor etter at de slapp sin debut-EP Delicious. Og etter å ha hørt debutskiven In Love hver dag siden den kom ut 25. mars, er det på tide at jeg kommer ut med min kjærlighetserklæring til de unge britene.
La meg kjapt introdusere deg for den uttryksfulle kameratgjengen fra Worcester. Bandets naive og nærmest irriterende navn er inspirert av frontmann Harry Koissers favorittbilde, der folk feirer slutten av andre verdenskrig. Videre består bandet av Harrys bror Samuel Koisser på bass, Douglas Castle på gitar og Dominic Boyce på trommer. De signerte med selveste Colombia Records i fjor, og ble nominert til BBCs kredible Sound Of 2013 sammen med blant annet The Weeknd, Chvrches og Haim.
Inderlige mestertyver
Noe av det mest fascinerende med Peace er deres evne til å formidle banale tenåringsfølelser med en beroligende inderlighet. Jeg begynner nesten å rødme av hvor treffsikkert Harry portretterer forelskelse i sommerrockeren “Lovesick” med tekstlinjer som disse: “I don’t wanna go to school/ I don’t wanna take the call/ I just wanna be a fool and get lovesick with you/ I don’t wanna move my head, lay around and die in bed/ I don’t wanna listen/ I wanna get lovesick with you”.
I tillegg til deres styrke i å formidle følelser har Peace en britisk arroganse som sender tankene tilbake til et av Storbritanias største band, Oasis – et flere band Peace kløktig stjeler fra uten å se seg tilbake, uten å virke desperate og utrolig nok uten å miste sin egen identitet.
Peace er unge mestertyver og allerede låtskrivere på nivå med sine «ofre». Ta for eksempel “Waste Of Paint” som kunne vært et singelspor på The Stone Roses selvtittulerte debutalbum. Og hør “Friday I’m In Love”-flørten av en gitarlinje på nevnte “Lovesick”. Og så må man jo bare applaudere det mest smakfulle innslaget av eurodance-piano på lenge i den Foals-pumpende “Wraith”.
Ubegrenset potensiale
Peace finner ikke opp kruttet, til det er de født mange tiår for sent. Til gjengjeld har de har det som skal til for å skille seg ut i mengden av britiske indieband – sylskarp låtskriving, gallaghersk arroganse og i Harry Koisser en frontmann som er like gjenskjennelig som Pulps Jarvis Cocker.
Og når den himmelsk svevende balladen “Carlifornia Daze” treffer øregangene dine samtidig som du fyller munnen med forfriskende humle og byggmalt, er jeg ganske sikker på at jeg ikke er den eneste her til lands som får sommerfugler i magen av Peace.
Tete Lidbom
Peace spiller på Hovefestivalen i sommer.
Flere utgaver av P3 elsker finner du her.
