Gjennom spalten P3 elsker setter vi fokus på mindre kjente artister og utgivelser som fortjener mer oppmerksomhet. Forhåpentligvis finner du dine nye favorittartister her.
Få av platene jeg har lyttet timesvis til i år har forstyrret meg like mye som Makka Nykinen. Solodebuten til trøndertraveren Shitrich handler – blant annet – om å skyve sivilsnut ut av biler i høy hastighet, rakke ned på weed-grossister fordi de sverger til lettvekterdop, og pule jenter under seksuell lavalder fordi de ikke har lommepenger nok til å betale for amfetaminen du lever av og på.
Lytt til Makka Nykinen: Spotify | Wimp
Knallhard amoralsk og misogyn kost, får en si, men Shitrichs dekadente forstadsnorge appellerer til nysgjerrigheten på samme vis som blind vold etter slaget 03:30 natt til søndag. Som rapperen erkjenner i et intervju med Adressa: «Dette er ikke musikk for barn. Om jeg hadde hatt en sønn på 13, gått forbi rommet hans og hørt ham spille en av mine låter, hadde jeg gått inn og skrudd av. Ingen under 17 burde høre på musikken min, hehe.»
La gjerne det fliret på slutten av sitatet dangle i lufta. I motsetning til mesteparten av sine gravalvorlige, afroamerikanske sjangerbrødre – det være seg Chief Keef, Kevin Gates eller P3-yndlingen Future – bærer trønderen på et massivt morobein. Hans karakteristiske ad lib («hææææææææææææ»), selvbeskrivelser à la «trønder i matrosdrakt» og den utpreget nasale leveransen er kun noen av elementene som tilfører Shitrichs bekmørke univers en humoristisk tvist. Hadde Fargo (filmen, ikke tv-serien) endret navn til Bromstad og dreid seg om dopdealere på Trondheims østkant, kunne likhetstrekkene med Makka Nykinen blitt mange.
Bromstad-millardær
Vi vet ærlig talt ikke så mye om privatlivet til Shitrich, bortsett fra et par-tre vesentligheter. 1) Fornavnet, Andreas, er det eneste han har delt med offentligheten (fornuftig nok; det skal godt gjøres å få seg jobb i Nycomed Pharma under fullt navn etter det her). 2) Han har vokst opp på Bromstad, hvilket er en helt gjennomsnittlig norsk bydel, skal vi tro lokalavisas ferske reisereportasje med rapperen som guide. 3) Selv om store deler av tekstene på Makka Nykinen er basert på førstehåndsopplevelser, betyr det på ingen måte at Shitrich er Andreas.
Mer enn noe annet er karakteren Shitrich en personifisering av alle de lurvete lokalgangsterne rapperen støtte på under sine turbulente ungdomsår som småkriminell i Bromstad. Selv om solodebuten er klar først nå – i en alder av 33 år – har rapperen leflet med underfundig, sosialrealistisk hiphop i et snaut tiår.
I 2008 ble Shitrich og barndomskameraten Grotesk/Soinner til et aldri så lite kultfenomen som Bromstad Billionaires, da de gav ut deres deres første og siste miksteip – inspirerte og lovende Makka til hoinnerpris («makka» er bromstadsk for amfetamin, må vite), avrundet av distriktsførfestslageren «Kakk opp«.
I så måte virker veien til Makka Nykinen å ha vært lang: Kort tid etter imploderte rapduoen på grunn av kreative uenigheter, før det så stod mer eller mindre stille rundt Shitrich frem til han i fjor skrev raprockeren «Bombefly«. Den gav han ut i anledning Rosenborgs cupfinale mot Molde, hvorpå truslene om å teppebombe byen til grus naturligvis falt dårlig i romsdalsk jord.
Det er en morsom, men – tro til sjangeruttrykket – temmelig smakløs låt. Samtidig fremstår påfølgende utgivelse, solide Bølgemaskin EP (i samarbeid med produsent Rudebwoay), som en stort sett tentativ samling Shitrich-låter sammenlignet med nivået på den utmerkede solodebuten.
Usedvanlig unorsk
Shitrich selv har aldri vært i bedre form, men en stor del av skylden for at Makka Nykinen er såpass bra hviler hos beatmakertrioen Kvamkollektivet. Vanligvis utgjør moldenserne – sammen med briljante Basmo Family – en essensiell del av ryggvirvlene til den utopi$ke #yolo-kvartetten Yoguttene, hvor de har markert seg blant de mest spennende hiphopprodusentene vi har i landet akkurat nå. For dem har ‘kollektivet senest bidratt med «Papa Trap» fra 1000 tak, den nesten like ypperlige solodebuten til Handerre Linni – Yoguttenes utvilsomt mest begavede medlem.
Den energiske bergenseren deltar forøvrig på et av de mange høydepunktene på Makka Nykinen: «2knips2chicks». Sammen med «48 tima» er det et av albumkuttene hvor Kvamkollektivets inspirasjon fra L.A.s DJ Mustard og hans primitive, lettbeinte trapbeats kommer tydeligst frem. De basstunge produksjonene bidrar med å få Shitrich – tross kav trøndersk – til å låte som en usedvanlig unorsk rapper. Sånt er kjærkomment hvis man har vært vant med å trekke på skuldrene av konform hiphop fra berget.
Også Bromstad-kiiisen lar seg også åpenbart inspirere av hva som foregår i USAs sørligere strøk per nå. I vinter konstaterte urbankulturmagasinet Complex hardnakket at «Quavo Is the Most Influential Rapper of 2014«, og jommen virker de å ha helt rett i det. Så korrekt, kan man hevde, at triolteknikken til frontmannen i Atlanta-baserte Migos har nådd helt til et boligstrøk i østre Trondheim by. Lytt bare til skjødesløse «Sivil», hvor trønderen spretter adrenalinpumpet over Kvamkollektivets iskalde tangenter og dystopiske basstema.
Kast loss!
Det er riktignok den mest humørløse låten på et album fullt av flere ganske morsomme (og tidvis rørende) øyeblikk. «Vi har da klasse/Føkk å vær hippie, den skiten e passe» bjeffer hans speedglade karakter til marijuanaselgere landet over på maritime «Kvstloss», mens albumbeste «Visst ka hu i gikk te» er kvinnefiendtlig ignoranse tatt til sitt aller mest ekstreme. Så langt over toppen går Shitrich her – både hva tematikk og ordspill angår – at det er vanskelig ikke å sitte igjen like deler vettskremt og imponert.
I en ørliten genistrek tegner ikke bare Shitrich en linje mellom seg selv og en viss legendarisk rusglad skihopper og rockestjerne fra Finland, men også det nærmeste både Norge og Trøndelag kommer en Matti Nykänen: råkjøreren Petter Northug. Apokalyptiske «Northug Ski(t)» sampler et intervju av skiløperen i et særdeles nedslått øyeblikk, og er albumets såreste kutt. «Man håpe jo inderlig å […] gjør dem stolt en gang i framtida,» leser i hvert fall jeg som et vitnesbyrd om at selv makka-dealeren i naboblokka drømmer om å en dag få litt skryt av foreldrene for jobben han gjør.
Som en relativt oppegående nordmann av det tjueførste århundre, burde kanskje det eneste riktige være å fullstendig avfeie musikken til en type som Shitrich; grave askene av Makka Nykinen dypt ned i jorda og bevege seg fremover mot en bedre verden.
Men selv om Shitrichs klode er full av overdrivelser, kommer man ikke unna at Makka Nykinen er et utsnitt av virkeligheten til mange sosialt skakkjørte skandinaver. I en tid hvor vi aller helst ønsker å skuffe unna grumset vi ikke vil se i Verdens Beste Land, vokser Shitrichs makkamanifest til en spesielt viktig rapplate.
Kim Klev
