1984. Takin Ova-dokumentaren har akkurat minnet oss på at det var det herrens år hiphop-kultur for første gang skulle begynne å få et feste i Norge. Noe begynner å røre seg: Det breakes i gatene og graffiti er fett. Ikke langt utafor Oslo skjer noe ganske annet, som seinere har satt sitt store preg på denne kulturen i Norge: Pål «OnklP» Tøien blir født.

I går fikk han P3 Gull sin gjeveste pris, P3-prisen.

P3-prisen skal gå til en artist eller et band som har utmerket seg spesielt, og som betyr mye både for P3-lytterne og norsk musikk- og kulturliv.

Tidligere vinnere er Karpe Diem, Susanne Sundfør, Lars Vaular og Röyksopp.

Jeg er så glad

– Vinneren av P3-prisen er ikke bare Norges beste rapper – han er også min beste venn og ett av verdens beste mennesker, erklærer Jaa9 inne fra Skur 13 i Oslo. Sekunder etter dundrer «Styggen på ryggen» ut av høyttalerne, og det går opp for vinneren selv hva som har skjedd. Tatt på senga geleides en glisende OnklP opp til scenen av bestekompisen.

Han skjønte umiddelbart hva den blanke, hvite klossen han fikk i hendene var.

– Yo! Dette er den aller feteste, er det ikke? spurte OnklP fra scenen. Selv trodde OnklP at han kun skulle få være gjest, slappe av og drikke øl under P3 Gull.

Backstage sliter OnklP med å utbrodere. Et bedre svar på seieren klarer han ikke å komme med nå. Bare at han er «helt i tåka».

– Jeg er så glad.

Psst! Siden Pål har fått P3-prisen, har vi laga et helt eget Spurt-brett der du kan spille OnklP og sanke poeng til lyden av «Styggen på ryggen». Trykk her for å komme til spillet i bunn av saken!

Påls låter er oftest førsteutkast

Når vi treffer Pål, veit han ennå ikke at han kommer til å bli tildelt P3-prisen for snart 20 år med skarpe betraktninger, åpenhet og stadig utvikling som artist. Han sitter i sofakroken innerst i øvingsrommet til OnklP og De Fjerne Slektningene. Det er stappfullt av gitarer og utstyr. I hånda holder han mobilen sin. Den er alt utstyret han trenger for å gjøre sin del av jobben. Ja, i tillegg til å rappe det ut, da.

– Før hadde jeg alt på papir, men jeg har motvillig begynt å skrive på mobilen. Jeg hadde mitt eget språk med piler og greier for å forklare – men jeg kasta det gjerne bare fra meg. Det er greiest å ha alle notatene på et sted, sier han.

Øvingsrom og studio har blitt jobben for Pål, mens hjemmet er et hellig fristed. Ser han noe kult på TV eller kommer på en bra idé, kan han notere seg stikkord, men tekstene hans er sjelden nøye planlagte. De er heller ikke langdrygt arbeid. Det er egentlig ikke så vanskelig å forstå, for når man prater med ham, snakker han i metaforer og bilder. Han ordlegger seg som om det var musikk han laga – helt naturlig.

– Jeg skriver ned det første jeg kommer på, og pleier å stole på førsteutkastet. Det går ofte veldig fort. Noen ganger bare skriver ting seg sjøl, det er slik mye av den beste musikken har blitt til. Det er også derfor jeg har sjukt mange låttekster som aldri har blitt gitt ut, sier han.

Bare rock ‘n roll

Siden rapkarrierens start tidlig på 2000-tallet har Pål gitt ut et titalls album, enda flere singler og EPer og attpåtil gjort veldig mange gjestevers. Ett av albumene er solo, Det kunne vært deg, resten er fra konstellasjonene Dirty Oppland, Jaa9 & OnklP og OnklP og De Fjerne Slektningene.

Pål traff rapmakker Johnny «Jaa9» Engdal Silseth da han flytta fra Asker til Lillehammer tidlig i tenåra. Sammen fant de noe «fett» de mestra, som ikke handla om å spille et instrument. Lite skjedde innafor organiserte rammer, og det var på hybelen til Jaa9 mesteparten av musikken blei til. De var stolte over hva de fikk til, og pleide å skryte av at «alle» hadde noe Dirty Oppland nedlasta på PCen sin.

De var svært fornøyde da de solgte den første plata i platesjappa på Lillehammer, men siden dette var midt i skjæringspunktet mellom fysisk format og internett-tida, hadde nedlastningspotensialet til låtene trolig større kraft enn de ante.

– Plutselig var vi et navn. Før det hadde jeg ingen anelse om hvordan det hiphop-miljøet jeg hadde så lyst til å være en del av egentlig var, sier Pål. Han hadde hørt rap og sett skateboard-videoer, og syntes det så fett ut. Seinere, da han hørte norsk rap, tenkte han at «dette kan jeg gjøre bedre».

Sirkuset var for alvor i gang etter at Jaa9 og OnklP fikk være med heltene i Tungtvann på deres Paafyll EP. Det var også da Jaa9 og OnklP blei en duo, og siden har det vært dem. Først syns Pål tida rundt gjennombruddet bare er en stor grøt av inntrykk, men jo mer han forteller om Lillehammer-tida, desto mer husker han.

– Alt gikk så jævlig fort. Vi blei med Tungtvann på tur. Jeg husker vi blei flydd av gårde og sjekka inn på hotell. Vi sa «Wooow, er all denne ølen til oss?». Vi satte oss ikke ned og reflekterte over hva som skjedde i det hele tatt. Det måtte vi betale prisen for seinere.

Ingen av dem hadde noen plan.

– Det er kult å tenke tilbake på den tida, sjøl om jeg i ettertid tenker at vi burde hatt økonomisk rådgiving og sånne ting man ikke tenkte på som 17-åringer. For oss var det bare rock ‘n roll. Inntrykka kom som perler på ei snor. Det var bare å holde seg fast, sier Pål.

«Hvem faen» gitt ut i 2003 var den første låta Jaa9 & OnklP blei lista på radio med. I 2014 blei den gitt ut på nytt sammen med Cezinando, og denne musikkvideoen du ikke bør gå glipp av:

Pål og Johnny er som brødre

– Møtet med Jaa9 var avgjørende. Det skjedde noe magisk. Jeg hadde kanskje havna i musikken om jeg blei i Asker også, men alt hadde vært mye kjedeligere uten han. Hvis jeg tenker tilbake på alle de feteste minnene og oppturene jeg har hatt, så er ikke Jaa9 mer enn en halvmeter unna meg, liksom. Vi er som brødre.

Tenker jeg på de feteste minnene jeg har hatt, er ikke Jaa9 mer enn en halvmeter unna meg.

Blant høydepunkta er da «Kjendisparty» solgte til gullplate, «Glir forbi»-suksessen som kom seinere og spilling på de største festivalene og kuleste scenene landet rundt.

– Rockefeller har stått for mange episke aftener. Som kid hadde jeg ikke trodd vi skulle klare å fylle baren der en gang.

I videoen under spiller Jaa9 & OnklP «Kjendisparty» fra deres andre album Sjåre Brymæ på VG-lista Topp 20 tilbake i 2004. Låta lå så høyt som på tredjeplass, bare slått av to låter fra rumenske O-Zone. Seinere fikk de Alarmprisen i klassen hiphop for albumet.

Se liveopptredenen fra 2004:

Gutta var 17 og 19 år da de skreiv under bookingavtale med Torstein Haavorsen, som sjøl bare var i begynnelsen av 20-åra. Kort tid etterpå spurte de om han kunne være manageren deres. Torstein måtte svare at han ikke hadde peiling på sånt, før han gikk og kjøpte seg ei bok om publishing og ei om management. Tre dager seinere satt de tre på møte med Sony, og siden har Torstein vært manageren. DJ Arno Frangos har også vært med hele veien.

Pål beskriver samholdet de har hatt hele veien som en old school lojalitetsgreie.

– Vi skal høste alt sammen også. Helt til vi blir jaga ut av dette gamet.

Tida som skulle vært en film

– Ja, det skulle faen meg vært en film ass, sier Pål. Han veit nesten ikke hvor han skal begynne når vi spør han om 2014 og 2015, som på mange måter blei et vendepunkt for rapperen. Først skriver han «Styggen på ryggen» på et blunk i studio med De Fjerne Slektningene, deretter starter innspillinga av Hver gang vi møtes på TV2.

På Påls 30-årsdag triller VGs Stein Østebø terningkast 6 på «Styggen på ryggen» når låta endelig er gitt ut, før Pål seinere på dagen får en telefon om at han blir slått konkurs – for andre gang. Denne gangen er gjelda på nærmere en million. Snart starter TV-sendinga av Hver gang vi møtes.

– Jeg fikk to muligheter: Å leve for en absurd liten sum, eller betale inn absurd mye penger i måneden. Vi prøvde å fortelle dem at jeg skulle på TV og at det kom til å generere noen kroner, men de var vanskelige å overbevise. Det endte med at jeg satsa på å betale inn den absurd høye summen i måneden, sier Pål.

Da det var i underkant av 400.000 kroner igjen av gjelda, satt han inn alt på en gang.

– Da jeg hadde beseira de kjempene der, tenkte jeg at jeg faen meg kan få til alt.

Resten er solskinn. Ikke lenge etterpå hadde han egen leilighet på Tøyen. Med Hver gang vi møtes på TV og «Styggen på ryggen» i alles ører på en gang, var folkets øyne retta mot Pål.

– Teksten traff folk så heftig. Ikke misforstå meg nå, men det blei jævlig dark. De sendte meg meldinger og sa at «Du skal vite at denne låta betyr mye fordi (…)», og så fortalte de meg om de mest grusomme ting. Den lille rapsangen min føltes plutselig banal. Samtidig er det alt man virkelig drømmer om med musikken: At den skal bety noe for noen.

Den lille rapsangen min føltes plutselig banal.

Han forsøkte å svare alle. Men managementet måtte også holde igjen. Små og store institusjoner landet rundt kontakta dem og ville at Pål skulle komme for å prate og holde foredrag. Flere forlag ville at han skulle skrive mer og utdypende om angst. Han fikk også Edvardprisen 2015 for teksten i klassen Årets tekstforfatter. Hele bandet fikk prisen for Årets låt og Årets live på P3 Gull i 2014.

Mens «Styggen på ryggen» herja som verst beskriver Pål Hver gang vi møtes som en pasning han fikk og kunne gjøre akkurat hva han ville med.

– Jeg liker å bli tatt seriøst, sånn som man blir der. Jeg fikk vist at jeg er en allsidig kar. Det var deilig å bli «hele folkets», det skaffa meg jo fans i alle aldersgrupper som kommer på konsertene mine nå. Samtidig økte forventningene om at jeg skal være blid og hyggelig hele tida. Ikke at jeg ikke er det ofte altså, jeg er bare ikke i middagsselskap-humør hele tida. Det virker som om folk fikk sansen for det nevrotiske trynet mitt.

Slekta og sideprosjektene

Pål bruker ord som «hyper» og «utålmodig» for å beskrive seg sjøl. Å gjøre gjestevers og ha sideprosjekter holder ham gående reint kreativt, og gir ham noe å bryne seg på.

– Jeg digger å ha mange prosjekter. Det er stort sett venner eller folk jeg vil samarbeide med som ringer og vil ha meg med. De veit jeg kommer kjapt, skriver kjapt og leverer kjapt. Akkurat nå syns jeg ting som ikke er rap er det feteste. Låta «Natta Norge» med Hellbillies for eksempel. Og at jeg har vært i studio med Janove (tidligere Kaizers Orchestra-vokalist, journ.anm). Når jeg kommer meg ut av komfortsona, får jeg mer press på meg til å levere. Andre arbeidsmetoder jeg ikke er vant til å bruke gir meg også en kreativ oppsving, både metoder for hvordan man skriver og hvordan man spiller inn.

Det var litt sånn Slekta-prosjektet blei til også: Pål traff Oslo Ess på pubben uten å kjenne dem på ordentlig, og de spurte ham om han ville bli med på ei låt, «Fritt Fram». Han blei så fascinert av åssen de jobba, og før han visste ordet av det var han med gjengen på Europa-turné og spilte inn enda flere låter.

– Jeg fikk sjukt mange inntrykk. Seinere klaffa rock og rap-prosjektet nesten fra start med fulle hus på konsert og seinere «Styggen på ryggen»-suksessen. Etter det blei både scenene vi spilte på og bussene vi kjørte større. Slekta-prosjektet var en nødvendighet jeg ikke visste var der, men jeg elsker jo å turnere med en haug av boys og nightlinere. Det er bare veldig stas.

Vil du se flere musikkvideoer og live-opptredener? Vi har samla massevis. Klikk her for å komme til videospilleren i bunn av saken!

De mørke tankene

Hvis vi ser bort fra konkurser og den type motgang, kan man lure på om Pål aldri noen gang på disse åra har følt seg ubrukelig som musiker. Om han har tenkt at «dette får jeg ikke til lenger» eller at det kreative kverneriet i hodet hans har stoppa opp.

– Jeg går gjennom sånne ting hele tida. Alle gjør vel det? Men jeg har alltid følt meg flink nok til dette, og hatt trua på meg sjøl. Når det er som jævligst og jeg tror alt går til helvete, tenker jeg bare at «Jeg har nå i hvert fall det rap-greiene. Jeg kan i det minste synge om det.» Det er en trygghet, om enn en veldig shaky trygghet, sier han.

Når det er som jævligst tenker jeg bare at «Jeg har når i hvert fall det rap-greiene.»

Når han ser tilbake, husker han all praten om at motgang var drivkraften til rap før i tida. Kanskje trakk det ham ubevisst mot det mørke, og gjorde ham til den han er nå.

– Det er ikke helt sånn lenger. Jeg bruker det heller som en motivasjon til hvordan jeg ikke vil at jeg skal være. Jeg nekter å bli han som bare blir fora på negativ energi igjen. I retrospekt har de beste låtene kommet derfra, fra mørket, men det betyr ikke at det må være sånn. Det er tross alt bedre å gå i studio glad, enn å gå i studio og tvinge ut sine mørkeste tanker fordi det er der man er i livet.

Ska’kke gli forbi

Det er på mange måter en ny tid for Pål. Han tar opp mobilen, som fortsatt ligger foran ham, og viser stolt fram bilde av den to måneder gamle datteren sin. Han prøver å bli en hjemmegris nå, og sier at han trives mer og mer med det.

– Her om dagen laga jeg taco til og med, forteller han lattermildt.

Har han blitt en av dem han synger om? Han har hus. Han har kid. Han har jobb. Han mangler bare en bil.

– Nå er jeg opphengt i sportsbil. Jeg henger meg så opp i ting, og de som kjenner meg, har ikke hørt om annet enn sportsbil den siste tida. Jeg prøver å bruke det til noe positivt, men det er bare én måte å få slutt på dette: Jeg må kjøpe meg en sportsbil.

Hva skal skje så? Pål har på ingen måte tenkt å gli forbi. For på samme måte som han bruker det som er negativt til å skrive ny musikk, gjør han det samme når han har det som best.

Før jul går han i studio med Slekta, før de legger ut på turné på nyåret. Festivalsommeren er planlagt for lengst. Og det som kanskje er mest spennende av alt, er at Pål skal lage et nytt soloalbum. Det er 13 år siden første og så langt eneste soloplate.

– Ja, i tillegg til at det vanlige toget skal tute videre, skal jeg jobbe masse med OnklP-greier. Det er tida for det nå. Snowboyz fortalte meg akkurat at jeg var deres old school-favoritt. Kanskje jeg har blitt old school nå? Jeg har gitt ut en drøss av ting, og ikke alt har vært populært, men jeg takker for alle sjanser – og ekstrasjanser jeg får. Så skal jeg bare fortsette med det jeg kan: 8 bars, 12 bars …