Det er grått, og irriterende duskregn pisser oss i trynet når vi nærmer oss Jakobskirken i midtuken. Vi tror vi er blant de første oppmøtte. Frontdøren åpnes. Vi hører tonene til «Styggen på ryggen», den melodiøse supersmashen der OnklP forteller om indre demoner, som har tatt landet med storm. En ny dør åpnes. Bandet har for lengst fikset oppsettet. Masse lys omringer gruppen, som har plassert seg rett foran et temmelig religiøst maleri.
Det ser dødsrått ut.
Det tar ikke lange tiden før innspillingen er i boks. OnklP & De Fjerne Slektningene, som foruten rapveteranen består av Åsmund Lande, Johan Larsson, Knut-Oscar Nymo, Simen Stensland og Tommy Manboy, spiller opp «Styggen på ryggen» tre-fire ganger før det sitter. Effektivt og proft.
– Fortjener hele bandet
Noen minutter senere sitter rapveteran OnklP, som egentlig heter Pål Tøien, og gitarist og produsent Johan Larsson på uteserveringen til Café Sara. De nyter en velforjent halvliter mens praten med P3 går.
Les anmeldelsen av Slekta II: Venner for alltid (4/6) | Les flere saker om OnklP & De Fjerne Slektningene | Hør P & Slekta i Spotify og WiMP
Ok. For et par minutter siden var det total «November Rain»-aktig halleluja-stemning i Jakobskirken. Svært opplegg.
– Utrolig kult av NRK å be oss med på P3 Spanderer. Vi har sett flere Spanderer-videoer, og syns det er jævla kule greier. Vi blir alltid spurt om å gjøre nedstrippa versjon av «Styggen på ryggen», men det vil vi ikke. Det er en låt som fortjener hele bandet. Så lenge den har blitt populær, så føler vi at når vi skal presentere låta, så gjør vi det skikkelig, sier Johan.
Det var et sekund jeg trodde taket skulle åpne seg, og regnet skulle komme øsende.
– Hehehe. Vi prøvde så godt vi kunne, sier OnklP.
… så ser vi en dame som slenger seg etter vår låt
Folk stenger seg selv
«Styggen på ryggen» har berørt veldig mange mennesker. Har dere selv en sånn sang dere kan ty til for å løfte dere ut av mørket?
– I mørke perioder pleier jeg å sette på gladlåter. I den perioden jeg ble kjent med Pål, pleide jeg å spille en låt på fester som han ikke ble glad for – “Ass” fra soloskiva hans. Det er en låt jeg kan sette på hvor som helst, og uansett hvor ræva form jeg er i, så kan jeg bli bittelitt godt humør av den, forklarer Johan.
Hva tenker du om det, Pål?
– Jeg skjønner hva du mener, det er jo breakbeat. Jeg pleier å høre på noe som er mer oppløftende hvis jeg er nedfor. Jeg har inntrykket at i Norge … Vi har det så bra. Så vi liker å høre på deppemusikk. Jeg skrur på noe reggae, jeg ass.
Jeg pleier å dra fram Sizzla noen ganger selv.
– Ja, ikke sant. Og Buju Bantons “Champion”.
Det er mange mennesker som finner trøst i at det er en kjent stemme og band som belyser problemer med sinnet. Det finnes til og med en hashtag på Instagram der folk takker dere for låten. Hva tenker dere om det?
– Det blir fort mye ord som angst, psykiske lidelser, og sånne ting. Det er fint det, men det jeg føler vi har klart å oppnå med den låta, selv om det aldri var intensjonen, er at vi har åpnet døren på gløtt sånn at vi har gjort det lettere for folk å snakke om sine egne greier. Det er der problemet ligger, at man stenger seg selv, sier P, og får støtte av Johan:
– Bevisstgjøringen er det viktigste når det kommer til psykisk lidelse. Det er greit å ha det kjipt. Før i tida var det ikke noe som het “å gå på veggen”, å være utbrent. Nå har vi flere ord på det, man har klart å kartlegge det bedre. Når vi har det så bra her i Norge, så er det lett å tenke på andre ting i livet enn mat, tak over hodet, og penger i lomma.
– Og sånn man ser det nå, så er det jo jævla vanlig. Å ta vekk tabuene. Det er sånne ting jeg har vært nødt til å tenke på i ettertid, ikke sant. Jeg visste ikke at vi kom til å røre så mange folk på den måten, sier en ydmyk OnklP.
Følelsen av å ha «klart det»
Føler du en annen energi fra publikum på rockekonserter sammenlignet med rapkonserter?
– Det skal sies at de som kommer på Jaa9 & OnklP-showene har alltid hatt sykt bra energi uansett – om ikke det vi i Slekta har en gang. Men det blir noe annet med fullt band, og rockepublikummet er mye mer fysiske, det er svettere. Så det er jævlig kult.
– Noen ganger så ser vi ikke publikum så godt heller i motlys. Men da feeder vi av hverandres energi på scenen, sier Johan.
Så klisjeen stemmer når man hører artister si “jeg så ingen, det var bare sjukt mye folk”?
– Jaja. Men vi har de beste setene i salen, så folk på første rad tror de kan slippe unna med ting, smiler P.
Jeg vil lage låter uten begrensninger sånn som jeg gjør med de gutta her
Hva er det sykeste, eller morsomste, dere har opplevd gjennom karrieren?
– Det sykeste er da vi fikk en telefon fra strippestedet Blaze i Oslo. Vi var i studio og jobbet med Slekta II for et par måneder sida og fikk en melding om at noen på Blaze skulle danse til Slekta – og det skulle skje om tjue minutter. Vi måtte være dritkjappe, hive fra oss utstyret, beine fra studio, kommer oss inn på Blaze. Akkurat når vi kommer inn døra så hører vi en Slekta-låt, og så ser vi en dame som slenger seg etter vår låt. Da tenkte jeg “NÅ har du klart det, Johan”. Bedre enn det der blir det ikke.
– Vi må også trekke fram Slottsfjell. Det var 10000 mennesker der. Det er noe av det sykeste, sier Johan, som får støtte av P: – Det var sånn “vi kan gjøre såpass, ja. Greit”.
Dere har jo vært en del på turné. Det må jo være en del drøyt som har skjedd?
– Det er en del bilder på telefonen som du ikke får se, hehe, sier Johan.
– Johan og jeg er en dynamisk duo. Når det kommer til å bli kjent med de villeste folka … vi var et eller annet sted oppi nord på en interessant fest. Men jeg gidder ikke å gå i detaljer rundt det, sier OnklP lurt.
Lage låter uten begrensninger
Dere er ikke redd for at dere har skapt en bølge av selvutlevering med «Styggen på ryggen»?
– Nei, det hører man på Slekta II. Teksten på «Styggen på ryggen» skiller seg ut fra de andre låtene. Resten er mer Slekta- og OnklP-stil. Du skal ikke se bort i fra at det kommer flere sånne selvutleverende tekster – hvis Pål har det i seg, og gidder, sier Johan.
– Jeg får all slags kreditt for den teksten, men ingen hadde hørt etter om det ikke var for gutta boys, og referer til Slekta-apparatet.
– Hvis man skal snakke om angst, så gjorde jeg det i allerede 2005 (soloalbumet Det kunne vært deg, journ. anm.). Det handler vel litt om timing og situasjon. Vinni, hvis jeg skal dra fram et eksempel, fortalte om allslags mørke for et par år siden.
– Han er ikke alene om det. Men det er noe med når musikken treffer teksten og tida, og alt klaffer, så får man en sånn bølge. Jeg vil bare ride den bølgen, sier Johan.
Nå har jeg begynt å bære litt utstyr
Kommer suksessen til å påvirke hvordan du skriver og lever?
– Jeg håper at det påvirker hvordan jeg lever. Sånn at jeg kan leve litt mer komfortabelt. Men det har allerede forandret seg, hehe. Men hvordan jeg skriver – nei. Jeg vil lage låter uten begrensninger, sånn som jeg gjør med de gutta her, forklarer rapperen.
Du har jo beholdt den samme type flyten, måten å rappe på, siden starten av 2000-tallet. Du har vært konsekvent?
– Jeg må rappe litt saktere, sier P og ser bort på produsent Johan.
– Som produsent så har jeg forsøkt å få han til å forandre flow, sier Johan.
Hvorfor det?
– Jeg tenker på å gjøre om på ting, som pop-produsent. Jeg har fått tilbake statements fra han som “gidder ikke ninjarap, jeg er for gammel til det”. Men Pål har vært konsekvent, som du sier. Man kan ikke lære en maler å male, om du skjønner.
En harmonisk gjeng
Føler resten av bandet at det mye fokus rundt P med “Styggen på ryggen”?
– Som Åsmund sier – vi er The Styggen på ryggen, spøker P.
– Nei, det er jo ikke rart. Da vi startet bandet så putta vi OnklP øverst. Det var ikke primadonnanykker fra han, det var vi som ville bruke hans varemerke. Men det er han som må stå framme der, gjøre intervjuene, ta støyten.
Noe av det første man hørte fra P & slekta var at “ingen skal tro at dette er OnklP med et jævla backingband”.
– Bandfølelsen er så viktig, spesielt når man er ute og reiser så mye sammen. Det er ikke sånn at Pål tar eget fly og reiser alene, sier Johan og tilføyer: – Han bærer sitt eget utstyr, som er da ingenting fordi mikrofonen er på stedet når han kommer. Det er den eneste gangen han slipper unna. Ellers er vi en enhet.
– Nå har jeg begynt å bære litt utstyr, forsikrer rapperen.
Dere virker som en harmonisk gjeng?
– Stort sett, sier P.
Johan og gitarist Knut-Oscar har kjent hverandre siden begynnelsen av 2000-tallet, før det ble Oslo Ess. Østfold er representert. Men alfahanner er de hele gjengen, får man vite.
– Det er klart vi har våre runder på veien. Men alle er fokuserte på å fortsette, og lage musikk.
– Jeg ga de ett år før de ble drittlei meg, tuller frontvokalisten.
– Nå er vi nesten oppe i to allerede.
