Green Days albumtrilogi som startet midt i september har ikke vært noen suksess så langt, verken kunstnerisk eller kommersielt. Derfor er det godt å kunne fortelle at de aldrende punkerne avslutter prosjektet med et album fullt av storslått stadionrock – den stilen som passer bandet best for tiden.
Forsøkene på å gjenfinne punkerne i seg selv – eller å finne garasjerock-ånden – på de to første utgivelsene fungerte ikke, men er det noe Green Day kan er det å skrive akkurat passe harde rockelåter med svære refreng, perfekte til allsang på Ullevaal neste sommer. Om Billie Joe Armstrong klarer å fungere tilfredsstillende uten voldsomme kjemiske stimulanser, da.
På ¡Tre! er Green Day altså tilbake på sporet som ga dem enorm suksess med American Idiot og 21st Century Breakdown, dog uten de to platenes tematiske historiefortelling. På siste del av trilogien handler det om tolv låter i skjæringspunktet mellom rock, pop og punk – harde nok for fansen og polerte nok for radio. Tekstmessig sentreres det hele rundt kjente poppunk-tema som angst, savn, rastløshet, og den fordømte kjærligheten som ingen helt fikser.
Ballader som «The Forgotten» og «Drama Queen» er svære, svulstige og svært vakre, «8th Avenue Serenade» går Silversun Pickups i næringen når det gjelder indiefisert støygitar, og mykpunken i «Sex Drugs & Violence» og «Amanda» er kjent og kjær. Det meste fungerer svært tilfredsstillende for en gammel fan.
Innsigelser og protester er det lett å komme med. Ligner ikke «This Brutal Love» vel mye på Sam Cooke-klassikeren «Bring It On Home»? Er ikke sangene på ¡Tre! for like hverandre? Går alt litt treigt? Har man ikke hørt denne typen rock hundre ganger tidligere? Jo, jo, delvis, og jo. Men Green Day er blant pophistoriens ypperste ravner, de høres best ut i mid-tempo og de eier overgrunnen. Green Day er rockens Coldplay. Ingen gjør grandios og emosjonell stadionrock som dem, og derfor er de også en større attraksjon enn de fleste andre i rocken.
Albumtrilogien til Green Day var nok noe som måtte ut av systemet (i likhet med grumset i kroppen til Armstrong). Vel var forretten en kald tomatsuppe fra Toro, og hovedretten noen seige svinekoteletter med litt for sur surkål, men når desserten er Crème Brûlée lagd fra bunnen ender det hele med en god smak i munnen. Det er lite å hente her for de med hjerte for nyskaping og musikalsk utvikling, men om du liker svære refreng og enkel god pop-punk er ¡Tre! en venn i desember. Green Day kunne likevel. En firer, men en sterk sådan.
Totto Mjelde
