Vi overlevde turen. De forteller at de ofte pleier å gjøre ting sammen før konsertene, som for eksempel å ta badstue, som de elsker.

– Har vi det for gøy på dagen før selve konserten blir det som regel en dårlig gigg. Kjeder vi oss derimot blir den bra. Så vi prøver å kjede oss mest mulig før en konsert, sier Axel.

– Ikke føkk med Kakk

Inne på festivalområdet kommer det stadig bort fans som vil snakke og ta selfie med dem. – Når folk blir full kjenner de oss igjen. Eller da tørr de kanskje å komme bort.

– Det er en evig kamp for oss å vise at vi er store, samtidig som det ikke er så viktig for oss. Men det er selvfølgelig irriterende når folk skriver som han skriver – at vi ikke gjør det bra, for det er jo helt feil, legger Stian til.

Etter artikkelen Talseth og Singh skrev under Øyafestivalen, oppstod det en diskusjon mellom P3s Christine Dancke og Talseth på Twitter. Kakkmaddafakka svarte VG-journalistene med en video, der de fikk publikumet til å rope navnene deres.

– Vi måtte svare, men gadd ikke å skrive en lang melding om at han ikke hadde peiling. Da hadde vi blitt teite. Han mener jo det var en hyllest – noe som er helt sykt.

P3 har vært i kontakt med Thomas Talset og Sandeep Singh, som ikke ønsket og kommentere «konflikten» ytterligere.

Ga opp Norge

– Jeg husker godt at Down to Earth fra 2007 fikk slakt i VG. Vi produserte det selv sammen med Matias Tellez som da var 15 år. Det var ingen som ville gi det ut så vi ga det ut på eget selskap. Det var et album vi lenge var litt flau av, fordi det var et sykt album. Men når jeg tenker tilbake på det er det jo et dritkult album, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg lot meg påvirke av kritikerne, forteller Axel.

Axel tok nemlig kritikken til seg.

– Jeg synes det var sykt at de kritiserte et band med 18-åringer så mye som de gjorde. Dette albumet regnes jo nå som en klassiker blant våre fans, og på den tiden kunne vi ikke lage sanger som vi kan nå. Vi var helt ferske og ulærte.

– Hvorfor har det vært vanskelig for dere i Norge?

– I 2009, 2010 og 2011 hadde vi holdt på lenge. Vi prøvde i Norge på den tida, men det var vel da vi begynte å gi opp Norge også. Vi fikk dårlige kritikker, ble ikke lista på radio og det var ikke noe gledelig for oss. Derfor var det veldig gledelig at det funket for oss i et annet land, sier Axel.

– Norge er litt spesielt i forhold til andre steder i Europa. Vi er jo ikke alene om å slå bedre an i utlandet enn i Norge. Norge er en egen galei, sier Stian.

– Hvordan har musikken endra seg fra 2004 til i dag?

– Vi møtte Erlend Øye som ble vår produsent, gode venn og mentor. Han er en av Norges beste låtskrivere gjennom tidene. Det var han som fikk printet inn i hodene våre at vi måtte lage sanger som handlet om noe. Det handler om å lage en historie som er gripende eller ofte i vårt tilfelle, trist. Det er derfor det tar lang tid. Når vi skal lage ordentlige låter blir det vanskelig, men det er gøy når vi får det til.

Bandets andre skive, Hest er produsert av eks-berliner Erlend Øye og gitt ut på Bubbles Records, plateselskapet til Øyes tyske band The Whitest Boy Alive. Axel mener møte med Øye ble revolusjonerende.

– Vi så tidlig at det funket live. Det å spille live har vært lett for oss og det å stå på scenen har vært naturlig for alle i Kakkmaddafakka.

– Dette var en av de første festivalene vi spilte i Hamburg. Dockville er litt som Øya i Oslo, ikke det at vi har spilt på Øya, men det er en byfestival.

– Skjønte dere da at det var det store gjennombruddet?

– Nei, men vi fikk 10 000 fans på Facebook etter den konserten og «boom» så hadde vi 20 000. Og på den tiden var jo det mye. Det var først da vi begynte å selge ut våre egne konserter i 2011 jeg skjønte at vi var store i Tyskland. Da solgte vi ut i Berlin, München og Hamburg blant annet. Men nå har Tyskland stabilisert seg. Vi har blitt større og tjener mer penger i Spania enn i Tyskland.

På spørsmålet om de lever av musikken er svaret ja. De lønner ti mann og tjener gode penger – hvert fall så lenge de turnerer.

– Vi har vært i Tyskland lenge nå, så der har vi en god fanskare og det er veldig gledens. I Spania har vi ikke nådd toppen enda. Det har vi vel egentlig ikke i Tyskland heller, men det er gøy når det hele tiden går oppover.

Stian føyer til at det er i Mexico de har mest stigning. De siste årene har de fått fans i både Nederland, Mexico og Spania der de også selger ut konserter.

De har spilt på en av de største festivalene i Mexico, Viva Latino, foran flere tusen mennesker. Sist de spilte i Mexico solgte de ut to konserter på samme dag, til sammen foran 600 mennesker. I løpet av året skal de tilbake, men denne gangen skal de spille for 2500 meksikanere. Om de klare å selge ut den konserten, er Axel fortsatt litt usikker på.

– Det får vi se, det får vi se, sier han lattermildt og legger til:

– Beste ordet i showbiz er «Sold Out».

– Folk i Mexico begynte å ta opp musikken vår. Kanskje på grunn av Erlend Øye som er en Gud der nede. Det er liksom han og Morrissey som gjelder der, sier Pål.

De forteller at fansen i Spania og Mexico er veldig dedikerte og opptatt av musikk, mens tyskerne er mer reserverte og høflige. De spør pent om de kan ta et bilde, mens i Spania kan de ikke bevege seg på festivalområdet som i Tyskland. Der skal de ta på dem. Da de spilte i Mexico holdt de på å bli drept av fansen, spøker de.

– Dørvakta ble bitt i armen og vaktene måtte lage en «human wall». Det var nesten litt Justin Bieber-tilstander. De er gale i hodet, men kan hver eneste tekstlinje og det gir oss en veldig god selvtillit. Vi føler oss udødelige, forteller Axel med et smil.

En ære

14. november, nøyaktig ti år etter sin første konsert, står Kakkmaddafakka på scenen i hjembyen Bergen. Axel er nervøs. Han blir alltid det når de skal spille i Bergen.

Så hvordan har et band bestående av en gjeng kompiser – som ved en tilfeldighet fikk navnet Kakkmaddafakka overlevd sammen i ti år?

– Oppskriften er at vi kan krangle mye, og likevel å være venner. Vi tåler å gå i tottene på hverandre også ler vi av det etterpå, sier Stian.

– Ja, klapp på skulderen til alle i bandet – at vi alle har et fokus på glede. Vi jobber ut ifra at vi vil ha det bra. Selv om det går opp og ned og noen kan ha dårlige dager, er vi profesjonelle og vi har en utrolig respekt for at vi får gjøre det vi gjør, sier Axel og fortsetter:

– Vi gjør det ikke for pengene, til syvende og sist gjør alle vi det fordi vi synes det er kjekt og en ære.

– Trodde dere at dere ville være her dere er i dag?

– Ja, sier de i kor, mens Pål legger til at målet var å spille Roskilde, noe de enda ikke har opplevd.

– Vi kommer helt klart til å holde på i ti år til, så lenge ingen dør eller at vi blir svært upopulære, sier Axel og legger til:

– Vi sammenligner oss med de største. The Beatles, ABBA, Metallica og Morrissey. Vi prøver alltid bare å gjøre det beste vi kan. Vi vil vi ikke følge trenden, sier Axel.

Gikk du glipp av dokumentaren fra turen? Se den her!