Vi befinner oss midt på landet, blant gjørme, trær og store turnébusser.

I en gammel, nedslitt turnébuss møtte P3 bergensbandet Kakkmaddafakka for å være flua på veggen på den siste helgen av Tyskland-turnéen deres.

Gutta er stilige på en rar måte. De fleste har langt hår, solbriller på og gjerne en slitt caps på hodet. En etter en trer ut av den store nightlineren. Bussen har 14 sitteplasser og tolv senger, men ifølge turnémanager David er dette er en liten turnébuss. De pleier som regel å ha det litt bedre enn dette.

Med tomme vannflasker, ølflasker, vinflasker og toalettsaker kommer det tydelig fram at de har bodd her en stund. Åtte dager, for å være nøyaktig.

Dette er hjemmet deres på veien. Det er her de er ordentlig på hjemmebane og har fans som løper etter dem.

Om et par måneder skal de feire at de har overlevd. Da står de på scenen i hjembyen Bergen, nøyaktig ti år etter sin første konsert noensinne.

Kakkmaddafakka

Består av:
Axel Vindenes (aka Manhattan)
Pål Vindenes (aka Pish)
Stian Sævig (aka Black Mamba)
Martin Sande (aka Bubbs)
Sverre Sande (aka Serge)
Lars Helmik Olsen (aka Jesus)
Kristoffer Van Der Pas (aka Pas)
Sebastian Emin Kittelsen (aka Slash)

Har holdt på siden november 2004 og har 10-årsjubileum i år.

Har gitt ut album som Down to Earth, Hest og Six Months Is A Long Time.

Christine live: Kakkmaddafakka.
Se Kakkmaddafakka covre “Drunk in Love”.
Anmeldelse av Hest (4/6).

Foto/klipp: Jonas Lisether, NRK P3

– Vanskelig å bli kul

Kakkmaddafakka består av brødrene Axel og Pål, Stian, Kristoffer, Helmik og Sebastian. I tillegg til at de har med seg Kakkmaddachoir, som er kjente for sin synkrone dansing. Bandet fra Bergen har holdt det gående i ti år og har tre album å vise til.

– Vi er en gjeng med kompiser og familie. Vi har alltid fokusert på at det skal være kule folk som er med i bandet, ikke så mye på de musikalske kvalitetene. Selv om vi har et meget høyt musikalsk nivå, må det være ok folk å henge med. Det musikalske kan man lære etter hvert. Det er vanskeligere å bli kul, enn å bli god musikalsk.

Etter denne helga er de klare for å vende nesa hjemover igjen. Da er Tysklandsturneen over for denne gang, men før det skal de spille to store konserter i Tyskland. Chiemsee Summer Festival i München og på hovedscenen under Dockville festivalen i Hamburg.

Foto: Mina Knudsen, NRK P3

Vi tar beina fatt for å sjekke ut området. Chiemsee er omringet av fjell og trær. Det lukter fyll og gjødsel av festivalområdet. Traktorer og firehjulinger kjører om hverandre – og det er helt klart at vi befinner oss på landet i Tyskland. En halvliter øl koster 3,80 Euro, i overkant av 30 kroner, så det er ikke rart at festivalområdet er fullt av festklare mennesker når klokken er 14.00.

Vi finner fram til backstageområdet og koldtbordet. Spagetti, salat, pomfritt og kjøttboller er noe av maten som blir servert. Axel, Pål og Stian henter seg et fat hver og slår seg ned på et langbord.

– Vi har aldri vært på denne festivalen før, men jeg tror det kommer til å bli episk.

Chiemsee er en reggaefestival med fem scener og nærmere 100 band. Men ifølge en som jobbet backstage prøver festivalen og bytte image. Kanskje det forklarer den gode blandinga med artister som Shaggy, Macklemore & Ryan Lewis, Chase and Status og Blink-182 på plakaten. I tillegg til bergenserne i Kakkmaddafakka, selvfølgelig.

– Må kjede oss

Tyskland minner om Norge, mye skog og skiftende vær. De tunge skyene og regnet som har hengt over oss siden vi kom, forsvinner heldigvis og sola viser deg i det vi setter oss i pariserhjulet. Axel er litt redd for høyder så da pariserhjulet stoppet på toppen, blir han litt nervøs.

– Det er jo en fin møte å dø på. I et pariserhjul i Tyskland med Kakkmaddafakka.

Vi overlevde turen. De forteller at de ofte pleier å gjøre ting sammen før konsertene, som for eksempel å ta badstue, som de elsker.

– Har vi det for gøy på dagen før selve konserten blir det som regel en dårlig gigg. Kjeder vi oss derimot blir den bra. Så vi prøver å kjede oss mest mulig før en konsert, sier Axel.

– Ikke føkk med Kakk

Inne på festivalområdet kommer det stadig bort fans som vil snakke og ta selfie med dem. – Når folk blir full kjenner de oss igjen. Eller da tørr de kanskje å komme bort.

Foto: Mina Knudsen, NRK P3

I Tyskland er det sånn.

Kakkmaddafakka er ifølge VG-journalister Thomas Talseth og Sandeep Singh et eksempel på et «band som har et for festlig navn (…) og ikke for vane å få lange, blomstrende karrierer».

Men Kakkmaddafakka lever drømmen i utlandet og har en svært blomstrende karriere. I tillegg har de holdt det gående i ti år.

– VG har jo alltid hatet på Kakk. Han virker ikke akkurat intelligent når han skiver det han skriver, sier Axel og fortsetter:

– Du kan ikke «føkke» med Kakk.

– Det er en evig kamp for oss å vise at vi er store, samtidig som det ikke er så viktig for oss. Men det er selvfølgelig irriterende når folk skriver som han skriver – at vi ikke gjør det bra, for det er jo helt feil, legger Stian til.

Etter artikkelen Talseth og Singh skrev under Øyafestivalen, oppstod det en diskusjon mellom P3s Christine Dancke og Talseth på Twitter. Kakkmaddafakka svarte VG-journalistene med en video, der de fikk publikumet til å rope navnene deres.

– Vi måtte svare, men gadd ikke å skrive en lang melding om at han ikke hadde peiling. Da hadde vi blitt teite. Han mener jo det var en hyllest – noe som er helt sykt.

P3 har vært i kontakt med Thomas Talset og Sandeep Singh, som ikke ønsket og kommentere “konflikten” ytterligere.

Ga opp Norge

– Jeg husker godt at Down to Earth fra 2007 fikk slakt i VG. Vi produserte det selv sammen med Matias Tellez som da var 15 år. Det var ingen som ville gi det ut så vi ga det ut på eget selskap. Det var et album vi lenge var litt flau av, fordi det var et sykt album. Men når jeg tenker tilbake på det er det jo et dritkult album, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg lot meg påvirke av kritikerne, forteller Axel.

Axel tok nemlig kritikken til seg.

– Jeg synes det var sykt at de kritiserte et band med 18-åringer så mye som de gjorde. Dette albumet regnes jo nå som en klassiker blant våre fans, og på den tiden kunne vi ikke lage sanger som vi kan nå. Vi var helt ferske og ulærte.

– Hvorfor har det vært vanskelig for dere i Norge?

– Vi begynte å gi opp Norge.

– I 2009, 2010 og 2011 hadde vi holdt på lenge. Vi prøvde i Norge på den tida, men det var vel da vi begynte å gi opp Norge også. Vi fikk dårlige kritikker, ble ikke lista på radio og det var ikke noe gledelig for oss. Derfor var det veldig gledelig at det funket for oss i et annet land, sier Axel.

– Norge er litt spesielt i forhold til andre steder i Europa. Vi er jo ikke alene om å slå bedre an i utlandet enn i Norge. Norge er en egen galei, sier Stian.

– Hvordan har musikken endra seg fra 2004 til i dag?

– Vi møtte Erlend Øye som ble vår produsent, gode venn og mentor. Han er en av Norges beste låtskrivere gjennom tidene. Det var han som fikk printet inn i hodene våre at vi måtte lage sanger som handlet om noe. Det handler om å lage en historie som er gripende eller ofte i vårt tilfelle, trist. Det er derfor det tar lang tid. Når vi skal lage ordentlige låter blir det vanskelig, men det er gøy når vi får det til.

Bandets andre skive, Hest er produsert av eks-berliner Erlend Øye og gitt ut på Bubbles Records, plateselskapet til Øyes tyske band The Whitest Boy Alive. Axel mener møte med Øye ble revolusjonerende.

– Vi så tidlig at det funket live. Det å spille live har vært lett for oss og det å stå på scenen har vært naturlig for alle i Kakkmaddafakka.

Foto: Mina Knudsen, NRK P3

Har ikke nådd toppen, enda

Første konsert av den siste helga i Tyskland er over. Mellom 3000-5000 mennesker møtte opp i teltet for å få med seg bandet fra Bergen. Nå gjenstår det 15 nye timer i buss før konserten i Hamburg.

Manageren til Kakkmaddafakka, David, våkner etter en dårlig natt med søvn. Han har fulgt guttene fem år og var bandets faste bartender før han ble en del av gjengen, profesjonelt.

Klokken blir 14.30 før vi ankommer Dockville Festivalen rett utenfor Hamburg. På lørdagens plakat er de en av headlinerne, sammen med andre artister som Milky Chance og Die Antwoord.

De fleste i bandet har sovet hele veien og er opplagte til nok en dag. Første stopp på planen var å se vennene i bergensbandet Young Dreams. Med en pils i hånda samlet guttene i Kakkmaddafakka seg foran scenen for å danse.

Hamburg og Dockville er spesielt for dem. Det var her mye av Tyskland-suksessen starta for fire år tilbake.

I 2010 spilte de på Dockville for første gang. Den gangen på den lille scenen. I fjor ble de invitert tilbake, men måtte avlyse. Axel mener det var her ballen begynte å rulle.

– På mange måter var det her vi slo gjennom i Tyskland.

– Dette var en av de første festivalene vi spilte i Hamburg. Dockville er litt som Øya i Oslo, ikke det at vi har spilt på Øya, men det er en byfestival.

– Skjønte dere da at det var det store gjennombruddet?

– Nei, men vi fikk 10 000 fans på Facebook etter den konserten og «boom» så hadde vi 20 000. Og på den tiden var jo det mye. Det var først da vi begynte å selge ut våre egne konserter i 2011 jeg skjønte at vi var store i Tyskland. Da solgte vi ut i Berlin, München og Hamburg blant annet. Men nå har Tyskland stabilisert seg. Vi har blitt større og tjener mer penger i Spania enn i Tyskland.

På spørsmålet om de lever av musikken er svaret ja. De lønner ti mann og tjener gode penger – hvert fall så lenge de turnerer.

– Vi har vært i Tyskland lenge nå, så der har vi en god fanskare og det er veldig gledens. I Spania har vi ikke nådd toppen enda. Det har vi vel egentlig ikke i Tyskland heller, men det er gøy når det hele tiden går oppover.

Stian føyer til at det er i Mexico de har mest stigning. De siste årene har de fått fans i både Nederland, Mexico og Spania der de også selger ut konserter.

De har spilt på en av de største festivalene i Mexico, Viva Latino, foran flere tusen mennesker. Sist de spilte i Mexico solgte de ut to konserter på samme dag, til sammen foran 600 mennesker. I løpet av året skal de tilbake, men denne gangen skal de spille for 2500 meksikanere. Om de klare å selge ut den konserten, er Axel fortsatt litt usikker på.

– Det får vi se, det får vi se, sier han lattermildt og legger til:

– Beste ordet i showbiz er «Sold Out».

Foto: Mina Knudsen, NRK P3

Udødelige

Nærmere utsolgt var det under Kakkmaddafakkas siste konsert i Tyskland – for denne gang. På Dockville samlet det seg over 10 000 hylende publikummere. Som nest siste band ut lørdagskveld, fikk de crowden til å danse, stagedive og bli båret over gjerdene.

Fansen er viktige for bandet. I skrivende stund har de over 133 000 følgere på Facebook og over 6000 på Instagram.

– Vi har mange fans som reiser med oss og henger seg på turneen vår. Det startet med en japansk dame som var på alle showene våre på en turné. Hun var 40 år og fløy til og med til Spania for å se oss spille på Mallorca. Til slutt fikk hun et backstagepass og ble en del av crewet. Vi er veldig heldige.

Men hvordan klarte de å nå ut til Sør-Amerika?

– Folk i Mexico begynte å ta opp musikken vår. Kanskje på grunn av Erlend Øye som er en Gud der nede. Det er liksom han og Morrissey som gjelder der, sier Pål.

De forteller at fansen i Spania og Mexico er veldig dedikerte og opptatt av musikk, mens tyskerne er mer reserverte og høflige. De spør pent om de kan ta et bilde, mens i Spania kan de ikke bevege seg på festivalområdet som i Tyskland. Der skal de ta på dem. Da de spilte i Mexico holdt de på å bli drept av fansen, spøker de.

– Vi føler oss litt udødelige.

– Dørvakta ble bitt i armen og vaktene måtte lage en «human wall». Det var nesten litt Justin Bieber-tilstander. De er gale i hodet, men kan hver eneste tekstlinje og det gir oss en veldig god selvtillit. Vi føler oss udødelige, forteller Axel med et smil.

Foto: Mina Knudsen, NRK P3

En ære

14. november, nøyaktig ti år etter sin første konsert, står Kakkmaddafakka på scenen i hjembyen Bergen. Axel er nervøs. Han blir alltid det når de skal spille i Bergen.

Så hvordan har et band bestående av en gjeng kompiser – som ved en tilfeldighet fikk navnet Kakkmaddafakka overlevd sammen i ti år?

– Oppskriften er at vi kan krangle mye, og likevel å være venner. Vi tåler å gå i tottene på hverandre også ler vi av det etterpå, sier Stian.

– Ja, klapp på skulderen til alle i bandet – at vi alle har et fokus på glede. Vi jobber ut ifra at vi vil ha det bra. Selv om det går opp og ned og noen kan ha dårlige dager, er vi profesjonelle og vi har en utrolig respekt for at vi får gjøre det vi gjør, sier Axel og fortsetter:

– Vi gjør det ikke for pengene, til syvende og sist gjør alle vi det fordi vi synes det er kjekt og en ære.

– Trodde dere at dere ville være her dere er i dag?

– Ja, sier de i kor, mens Pål legger til at målet var å spille Roskilde, noe de enda ikke har opplevd.

– Vi kommer helt klart til å holde på i ti år til, så lenge ingen dør eller at vi blir svært upopulære, sier Axel og legger til:

– Vi sammenligner oss med de største. The Beatles, ABBA, Metallica og Morrissey. Vi prøver alltid bare å gjøre det beste vi kan. Vi vil vi ikke følge trenden, sier Axel.

Gikk du glipp av dokumentaren fra turen? Se den her!

Foto: Mina Knudsen, NRK P3