Hun har det meste som skal til for å bli en stjerne på pophimmelen, Aurora Aksnes. Evnen til å vekke entusiasme hos verdensstjerner, en annerledes, men troverdig scenepersonlighet og en samlet bransje som er klar for å løfte henne frem er alle viktige komponenter i suksessoppskriften.
Viktigst av alt, det som har gitt stjerneskuddet fra Hordaland den flyvende starten hun må sies å ha hatt, er allikevel stemmen. Dette gjelder også for den ferske EPen Running With The Wolves. Den klare vokalen manøvrer seg smidig gjennom selv de mest blaserte ører og under huden. 18-åringen har en imponerende stemmekontroll. Hun beveger seg tilsynelatende uanstrengt mellom det transparente og det kraftfulle, det lyse og det mørke.
Les: – Jeg må passe på meg selv.
Under årets by:Larm-festival i Oslo poengterte kollega Marius Asp at Aurora har det meste som trengs for et virkelig gjennombrudd, men at det skorter på låtmaterialet. To måneder senere er status relativt uforandret. Av de fire låtene på Running With The Wolves er to av dem allerede utgitt som singler. «Runaway» er et godt utstillingsvindu for vokalferdighetene til vestlendingen, og et vitnesbyrd om at Aksnes ønsker å utforske de mer eksperimentelle delene av popmusikken. Allikevel er den, som så mye annet i segmentet der kammerpop møter elektronika, fin, men forglemmelig – og lever ikke helt opp til den massive hypen den unge artisten har vært gjenstand for.
Det gjør derimot EPens tittellåt. Monumentale «Running With The Wolves» er et foreløpig høydepunkt i Aksnes’ karriere. Den minner produksjonsmessig om Röyksopp og bygger seg opp mot et både forløsende og hjerteskjærende refreng. Det siste halve minuttet av låta er et eneste stort «wow».
Det eksperimentelle uttrykket kler Aksnes, men er ikke nok i seg selv. Nynnete «In Boxes» duver avgårde. Versene er fine nok, men refrenget blir i overkant tomt. Låta kunne vært et fint mellomparti på et ambisiøst konseptalbum, men som én av fire EP-låter faller den gjennom. Avslutningslåta «Little Boy In The Grass» gjøres ekstra dramatisk av det mørke pianoet som følger Auroras inderlige vokal. Den er noe forutsigbar, men også medrivende – og kan fort ende opp som en låt som gjør seg bedre i remikset versjon.
Til tross for åpenbare kvaliteter virker Running With The Wolves noe forhastet. Det svingende nivået på låtmaterialet gir inntrykk av den er gitt ut først og fremst for å gi ut noe. Det er naturlig nok, all den tid Aurora skapte dels panegyrisk stemning, og dermed et sug etter mer, blant enkelte musikkbransjefolk på by:Larm. Allikevel hadde det nok vært fornuftig å la låtene få noen ekstra runder med bearbeiding før de traff offentligheten. Sånn sett er vestlendingen på stedet hvil, på best tenkelige måte: Fortsatt en av våre mest lovende artister, men nå med en mer eller mindre unødvendig EP på CVen.
Trine Aandahl
