Til lyden av øredøvende jentehyl kommer Haimsøstrene spaserende fram på Kongescenen med hendene i været og introen til “Falling” som bakteppe. Det er så å si fullt i det naturlige amfiet og gjensynsgleden virker å være like stor hos både band og publikum. Lydbildet skurrer derimot en del under åpningsduoen “Falling” og “If I Could Change Your Mind” og jentene – spesielt bassist og den eldste søsteren i flokken Este – virker å være overtente.
“We love you so much, Norway” skriker nevnte Este før hun forklarer at hun og søstrene elsker å jamme når de er hjemme og spør de fremmøtte om de kan få lov til å markere sitt fjerde norgesbesøk med en real jam. Publikum virker å være med på leken, selv om den høyst innøvde bluesrock-jammen først og fremst føles som fyllstoff for den drøye festivaltimen amerikanerne har til rådighet.
Heldigvis er jammen med på å senke skuldrene på bandet og når de tripper avgårde med den Paul Simon-inspirerte “Honey & I” begynner sola, lydbildet og stemningen å vise seg fra sine beste sider. Og så kommer høydepunktene som perler på en snor: Debutplata Days Are Gone sitt beste spor, “My Song 5” får publikum til å vrikke seg intenst til låtas sløye rytme – på klar beskjed fra pratesjuke (men sjarmerende) Este, vel og merke. “Lights Out” og “Don’t Save Me” poengterer begge at produksjonen på Days Are Gone er i overkant glatt og fargeløs, for fra scenekanten spraker det nå i gitarer, bass, trommer og bandets 70-talls pop med r&b-referanser får den gjengivelsen den faktisk fortjener.
Under “Forever” ser publikum ut som en ny-frelst sommercamp som ikke ser ut til å få nok av hverken frelse eller Haim, og den litt knotete starten på konserten er for lengst glemt da samtlige synger “Go go go go get out, get out of my memory. No no no not tonight I don’t have the energy. Men gledestoppen er enda ikke nådd før “The Wire” tramper ut over Slottsfjells aller største scene og festivalpublikumet som for litt siden så ut som livsglade og smått religiøse ungdommer ser nå ut som en reinkarnasjon av det euforiske og legendariske Woodstock-publikumet. Haim elsker Norge og vi elsker Haim.
Haim platedebuterte i fjor, men å synge og spille instrumenter har de gjort hele livet. Og det faktum understrekes kraftig etter en etterhvert meget imponerende og underholdende time. Så i det de tre søstrene alle trommer seg ut av “Let Me Go” og avslutter med et «bang!» slår det meg hvor gode de kan bli på plate med den samme spillegleden de har når de spiller live.
Tete Lidbom
