På grunn av rigide fotoavtaler som bryter med – og undergraver – NRKs redaksjonelle integritet ble vi forhindret fra å bruke fotografer med profesjonelt utstyr på konserten med Adele. Vi dekker derfor konserten med mobilkamerabilder.
Det er drøye fem år siden Adele sist holdt konsert Oslo. Den gangen skjedde det på Rockefeller, men nå er publikumskapasiteten behørig oppgradert, og en av hovedstadens største arenaer for formålet er tatt i bruk. Det skulle vel strengt tatt bare mangle. Forrigealbumet «25» banket det meste som finnes av salgsrekorder langt ned i støvlene, og Telenor Arena ble følgelig utsolgt på en snau halvtime.
En paljettkledd Adkins stiger opp fra et podium ute blant publikum, og noen velkjente pianoakkorder fyller lokalet. Ingen grunn til å spare på kruttet, som i dette tilfellet er megahiten «Hello». Åpningslåten avløses etterhvert av «Hometown Glory», akkompagnert av sepiatonede bilder fra London. Etterhvert dukker det også opp noen duvende glimt av Oslo.
Adele klarer å skape en viss variasjon i sitt eget materiale gjennom den omtrent to timer lange konserten. Blant grepene er et akustisk minisett (med en svært kledelig versjon av Max Martin-samarbeidet «Send My Love (To Your New Lover)»). Settet i sin helhet er, naturlig nok, balladetungt, men det må vel sies å være en del av kontrakten for en Adele-konsert.
Adele er en rutinert sanger, ingen tvil om det. Musikalsk sett er det hele stramt regissert og nærmest plettfritt gjennomført, med et utvalg av låter fra artistens tre album. Bandet teller tjue hoder, der i blant åtte strykere. Om man skal ta dem på noe som helst, må det være at arrangementene jevnt over ligger svært tett opp til plateversjonene. Litt trygt, men som sagt: plettfritt.
Dette står i sterk, men absolutt velkommen, kontrast til artistens sjarmerende, fjollete scenepersonlighet. Kvelden er full av sjarmerende publikumsfrierier, og det funker (stort sett) som bare det. En fleibede selfie her. En gråtkvalt kvinne trekkes opp på scenen der. Noen av seansene blir riktignok litt langtrukne, kanskje spesielt for de som befinner seg noen gode titalls meter unna hovedpersonen.
Konserten byr på flere minneverdige øyeblikk. «One And Only» demonstrerer effektivt at Adele er i en egen liga, både som sanger og formidler, og slettes ikke står tilbake for gamledagers souldivaer. En digital stjernehimmel bestående av tusenvis av mobilskjermer tennes til Dylan-coveren «To Make You Feel My Love». Det ordinære settet rundes av med «Set Fire To The Rain», en helt idiotisk bra låt, og den konfettimarinerte ekstranummerhattricken («All I Ask», «When We We´re Young» og «Rolling In The Deep») sørger for at publikum kan ta med seg brede, tilfredsstilte glis inn i den endeløse taxi-køen som venter på utsiden.
Eli van der Eynden
