To dager med høy partyfaktor og altfor mye gauling av «Seven Nation Army»-riffet (merk: én gang er én gang for mye) er snart ved veis ende for i år inne på Bislett stadion. Årets nest siste artist er Ina Wroldsen, med et resumé som lister opp alt fra «Idol»-dommer til duoen Ask Embla, og mest prominent samarbeid med eksempelvis Britney Spears og Calvin Harris.
Blått strobelys preger Cyan-scenen når bandet kommer ut, og konserten starter, sånn apropos, med Martin Solveig-kollaborasjonen «Places», til synet av levende bilder på skjermen bak. Streit framførelse her, men Wroldsen viser som forventet fram sin gode popvokal. Publikum bryter ut i stor jubel når de hører introen til «Aliens», en låt som aldri har vært min kopp med te, men den slår godt gjennom. Alle roper refrenget unisont med Wroldsen mens hun løsriver seg fra stativet og spaserer selvsikkert langs scenen.
Så langt er det en god start for Wroldsen og kompani, og det fortsetter stort sett slik med «Florida» som følger opp. De kommende låtene fenger kanskje ikke like bra som begynnelsen, men både hun og band holder fremdeles koken. Wroldsen har en fin utstråling, og bandet spiller fint uten å ta noen sjanser underveis.
Hun har kanskje 45 minutter på seg, men ett klesskift rekker hun før «Lay It On Me» settes i gang. Sangviljen blant publikum er stor her. Såpass at fra min tribuneplass hører man i blant at de hyler høyere enn hovedpersonen selv. Hun legger om til morsmålet, og vi blir servert hennes synth-tunge og popifiserte cover av «Styggen på ryggen». Personlig har jeg aldri taklet så mye som originalen, men her gjør hun låta til sin egen, og jeg liker lett denne versjonen bedre enn OnklP & De Fjerne Slektningene sin.
Som forventet er det Calvin Harris-suksessen «How Deep Is Your Love» som kommer helt på tampen, som burde ha fått folk varme nok i trøyen til årets festivalfinale med Karpe Diem. Wroldsen sin Findings-konsert var ikke akkurat overveldende, men godt og vellykket var det absolutt.
Nicolay Woldsdal
