Da britiske The 1975 for et drøyt år siden slapp sin første EP i en rekke av fire, Facedown, kom de tilsynelatende fra intet og overumplet musikkpressen, samtidig som en voksende gruppe fans – spesielt i hjemlandet – trykket bandet tett til sine bryst. Nå er de kanskje ikke en godt bevart hemmelighet lenger, men de unge Manchester-gutta hadde før EP-utgivelsen allerede spilt sammen i ti år, skiftet bandnavn minst like mange ganger og forlengst begynt på sitt selvtitulerte debutalbum – ikke akkurat nybegynnere altså.
Det er likevel ikke en god nok grunn til å ikke la seg fascinere av hvor presis, velprodusert og framtidsrettet kvartettens alternative pop framstår på The 1975. Minst like imponerende er det faktum at albumets seksten(!) spor (inkludert de tre instrumentale albumstolpene «The 1975», «An Encounter» og «12») alle bidrar til et helstøpt albumkonsept, synkront med et overveldende fokus på hver enkeltlåts popsensibilitet og identitet.
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=FfBKqaVk2Co?feature=player_detailpage&w=640&h=360]
Ved første øyekast ser det ut til at The 1975 kaster seg ut i den klassiske debutfella ved å smelle til med de allerede utgitte singlene «The City», «Chocolate» og «Sex» før lytteren rekker å telle til seks. De tre ekstremt tydelige, fengende og radiovennlige låtene har nemlig hver for seg evnen til å overskygge et hederlig forsøk på en spennende debut. Men vokalist Matthew Healy og bandet jakter selvsikkert videre med en uoverskuelig apetitt for åttitalls stor-pop («Girls») og nittitalls midtempo-soul («Menswear»).
Gjenklangen av The Police og Sting er åpenbar på den hjerteskjærende «Talk!», og er uventet forfriskende. Tenåringsdramaet «Heart Out» smelter sammen to av åttitallets bløteste svisker «Missing You» og «Your Love», framført av henholdsvis John Waite og The Outfield – også det med forbløffende hell. Godt forberedt drar de til og med ut på en praktfull reise fra selveste Lionel Richie til undervurderte Boyz II Men på albumets høydepunkt «Pressure», som med største selvfølgelighet fullbyrdes med en uhyre følsom saksofon.
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=UKIhXi-yiw8?feature=player_detailpage&w=640&h=360]
Jeg forstår deg virkelig om du griner på nesen nå, for i teorien er The 1975 et retrobeskuende, overambisøst og nokså klissete album. I praksis derimot er det et besnærende stykke pophistorie. Mye av æren må tilegnes superprodusent Mike Crossey, for iren som blant annet har produsert Arctic Monkeys, Foals, Jake Bugg og Two Door Cinema Club har sammen med bandet skrudd sammen et ubeskjedent lekkert lydbilde det tidvis slår gnister av.
Det eneste som holder The 1975 unna toppkarakteren er et noe monotont tekstunivers som stort sett holder seg til temaer som dop, sex og uforløste tenåringsfølelser. Tekstlinjer som «With a face from a movie scene or magazine/ You know what I mean» («Settle Down») og «She had a face straight out a magazine/ God only knows but you’ll never leave her» («Robbers») er utvilsomt flauere enn en kjølig høstbris og er dessverre ikke alene om det. Unntaket er «Chocolate» som setter den umiddelbare friheten av rus opp mot de negative konsekvensene den ofte fører med seg. Etter en uke med med berusende The 1975 kan jeg melde om avhengighet, men ingen alvorlige symptomer.
Tete Lidbom
