Imagine Dragons blir av mange kalt et alternativt rockeband. Det er de ikke. Imagine Dragons ligger mye nærmere popen enn rocken. Et slags resirkulert boyband i svarte dongeri med et solid grep på den yngre delen av publikum på Bergenfest. Bandets aller første konsert utenfor USA var faktisk på Bergenfest for tre år siden, og Las Vegas-karene legger ikke skjul på sin takknemlighet.
Fra starten handler hele konserten om publikumsfrieri og svært god kontakt med et responderende publikum. Imagine Dragons plukker velvillig låter fra debuten Night Visions og sine mange ep-er, og etter en start med et tordenbrak som går inn i «Amsterdam» serverer bandet en drøy time med hopping, dansing og mye tromming. Enormt mye tromming.
Scenen er nemlig pepret med trommer som diverse musikere hamrer løs på gjennom konserten. Et slags mini-Stomp. Med vokalist Dan Reynolds som det naturlige midtpunkt i en litt for kort t-skjorte. Men med tidsriktig hår. Selvsagt.
Lydbildet er stort, halvmaskinelt, og Imagine Dragons plukker lett og ledig fra Depeche Mode, The Killers og afro-beat for å servere sin miks av sjangre som kommer ut som fengende pop i andre enden. Klimpring på instrumenter og diverse vel lange introer ødelegger litt av momentumet, uten at den stadig større menneskemengden ser ut til å bry seg nevneverdig.
Med låter som «Tiptoe» og «Hear Me» blir stemningen umiddelbart satt, mens hitene «It’s Time», med det anthem-aktige refrenget «Don’t you understand, I’m never changing who I am», og avslutningen «Radioactive» gir fansen gode minner for de neste ukene. Med gigantiske stadionrefreng har Imagine Dragons funnet ut av formelen for pop i 2013. Det er bare å gratulere.
I sum blir konserten i overkant jovial, og det bikker helt over i en klissete cover av Ben E. Kings «Stand By Me» – og budskap om å klemme sidemannen – men det er vanskelig å argumentere mot et band som med sin programmerte og høy-kalkulerte pop til de grader får med seg publikum.
Lillebroren til bybrødrene i The Killers er i ferd med å vokse seg virkelig store, og passer perfekt som festivalband for å dra opp stemningen mens folket venter på hovedattraksjonene. Imagine Dragons er så langt fra min egen musikalske virkelighet som man kommer, men av og til er det greit å trå ut av komfortsonen. Bare ikke kall det alternativ rock.
Totto Mjelde
