På konserter har de delt ut bilradioer til publikum, stilt med dansere i dyrekostymer og latt vokalist Wayne Coyne sveve rundt blant publikum i en diger ballong. De har gitt ut verket Zaireeka (1997), med fire plater som skal spilles av samtidig. Nevnte Coyne har solgt blodet sitt som kunst, regissert absurde filmer om julefeiring på Mars og ertet på seg alle fra Erykah Badu til Arcade Fire. Det kan i det hele tatt være vanskelig å få øye på bandet Flaming Lips oppi alt det utenommusikalske gjøgleriet.
Men på sitt beste – nærmere bestemt mesterlige The Soft Bulletin (1999) – har The Flaming Lips som ingen andre de siste 30 årene greid å forene humor og alvor, filosofi og galskap, uimotståelig pop og bevissthetsutvidende kunst. Låttittelen «What Is the Light? (An Untested Hypothesis Suggesting That the Chemical [In Our Brains] by Which We Are Able to Experience the Sensation of Being in Love Is the Same Chemical That Caused the «Big Bang» That Was the Birth of the Accelerating Universe)» får stå som et talende eksempel på det sistnevnte.
Bandet har imidlertid også i nyere tid skjenket verden sterke utgivelser. Både Embryonic (2009) og fjorårets samarbeidsprosjekt Heady Fwends viser at det fortsatt er kreativ sprut igjen i Coyne & co. Der den tidlige inkarnasjonen låt uvørent, ruskete og hjemmesnekret, har de etter en periode med relativt kort avstand til listene igjen vendt seg mot en mer produksjonsbasert psykedelia, der det er lydene og ikke det spilletekniske som gnisser der det føles rart.
Til sammenligning med de foregående platene er The Terror en bleiknebbet, resignert og mørk plate – håpløs, i ordets mest bokstavelige forstand. Bakteppet skal være Wayne Coynes brudd med sin kone gjennom 25 år, og låttitler som ”Butterfly, How Long It Takes To Die”, «The Terror» og ”Turning Violent” indikerer stemningen disse ni sangene flyter gjennom. «Flyter» er forøvrig et stikkord – legg til «seigt» og «monotont» på adjektivsiden, og du har en plate som ikke gir ved dørene. Tidvis høres det ut som de har begitt seg ut på en lang, intergalaktisk jamsession og angrer underveis.
Det tar en god stund før platen kommer ordentlig i gang. Når den først gjør det, finnes det gode melodier her – om du har tålmodighet til å grave dem ut. At en i utgangspunktet strålende låt som «You Lust» trekkes ut i over 13 minutter, er synd, men dessverre også litt symptomatisk for albumet som en helhet – det ville tjent stort på et strammere fokus.
Når det er sagt: Særlig de siste par-tre låtene på The Terror er svært vakre. Og hører du albumet fra til A til Å, som er et alternativ i for eksempel Spotify, har du 55 minutter som etter gjentatte lyttinger gradvis vil vokse på deg. Det krever imidlertid konsentrasjon og aktiv dedikasjon, og jeg er strengt ikke sikker på om det helt er verdt innsatsen. Men har du et snev av interesse for ambisiøs og vrangvillig kunstrock, skylder du både deg selv og Flaming Lips å prøve.
Marius Asp
