Akkurat hvordan aner jeg ikke, men en eller annen fiks idé må ha dukket opp i hodet til medlemmene i Rumble in Rhodos i etterdønningene av andrealbumet Intentions (2008).
Bandet – fra det musikalsk frodige Follo-distriktet sør for hovedstaden – har siden grunnleggelsen for et tiår siden alltid holdt seg innenfor den like deler melodiske og matematiske post-hardcoren. Noe de for så vidt ikke er alene om: Det krever mer enn to hender for å telle norske band som oppstod i askene av The Shape of Punk to Come (1998), den profetiske sjangerklassikeren til svenskene i Refused.
Likevel fremstod veien lang fra den sprelske Intentions-hitten “Flavoured Envy” til «White Dancing», den briljante førstesingelen fra tredjealbumet, som treffende nok flørtet eksplisitt med dansegulvet. Synthesizerne, conga-trommene og den løpske basslinjen kan ha vært kanskje sekstettens fikse idé, men ikke ene og alene deres verk.
Også på fjerdealbumet Grace and Nuance kan man tydelig føle på nærværet til det tohodede Montée-monsteret og produsentteamet Anders Tjore/Erlend Mokkelbost. Særlig deres progressive signaturdisko har fått betydelig større spillerom i det soniske universet, det være seg i form av instrumentalpartier (midtveis i «Dormant Dreams»), spretne funkrytmer («Entirely Loveless») eller skamløse hooks («Mannequins of Memory»).
Rumble in Rhodos – «The Annual Melt»
Samtidig har den progressive rocken gjort et vel så stort inntog i musikken til Rumble in Rhodos. Den umiddelbare bestenoteringen «The Annual Melt» kontrer eksempelvis de melodiske kruttladningene med snodige taktarter og markante temaskifter, mens Eno-referende intermezzi følger med.
Dermed er det også mer moro enn irriterende at det krever mer enn noen få studiepoeng i tekstteori for å skvise noe forståelig ut av det lyriske landskapet til vokalist Thomas Bratlie.
På den annen side pakker Rumble in Rhodos seg vel mye inn i trollmannskappene på albumets siste tredjedel. To av mellomsporene kommer litt vel tett på hverandre når den avsluttende sjuminutteren «Reversal of Fortune» sklir ut i totalt prognissevanvidd, med det resultat at bandet mister grepet om sin store styrke: Å servere det flinke og vanskelige som noe usedvanlig lettfordøyd.
Grace and Nuance er likevel nok en imponerende videreutvikling fra et av de siste få spennende bandene innen den norske, melodiske hardcoren – selv om det bak stopp-og-start-dynamikken og den hvinende guttungevokalen tilsynelatende kun er skrotter igjen av det ti år gamle utgangspunktet. Men som et annet betydelig band fra den samme scenen en gang sa: «Repetition is Failure».
Kim Klev
