Interpol ble raskt sentrale under revitaliseringen av postpunk-scenen i New York på starten av 2000-tallet. Etter en rekke småutgivelser opplevde de braksuksess med debuten Turn On The Bright Lights (2002) og oppfølgeren Antics (2004). De gikk rett hjem hos mange med The Smiths og Joy Division blant favorittene i platehylla – meg selv inkludert.
Paul Banks har en sjeldent mørk stemme, og bandets evne til å male melankolien vakker har alltid gjort Interpol lett å kjenne igjen. Tolv år etter sitt gjennombrudd skal det godt gjøres å fremstå like fengslende som de gjorde i starten. De har famlet litt de seneste åra, og jeg har dessverre mistet taket på dem underveis.
Lytt til El Pintor: WiMP | Spotify
Our Love To Admire (2007) og Interpol (2010) klarte aldri å toppe de to foregående albumene. De har testet ulike uttrykk, skiftet plateselskap, og sagt farvel til bassist Carlos Dengler, som heller valgte å fokusere på egne prosjekter.
2014-utgaven av Interpol fremstår, til tross av alt dette, som mer sultne enn på lenge. De åpner El Pintor knallsterkt med “All The Rage Back Home”, en låt helt på høyde med de beste sporene fra den første tida. Det føles godt at de ikke starter nedi det altfor mørke grumset, men heller øser på med trøkk fra første sekund. Når de virkelig vil, kan de definitivt trykke på de rette knappene fortsatt. Videre glir det lekkert over i “My Desire”. Flere av låtene trenger seg inn i ubevisstheten og dukker opp igjen når du minst aner det (bare vent: du kommer til å synge «I keep falling/ maybe half the time/ maybe half the time»).
«All The Rage Back Home»:
“Same Town, New Story” er en helt streit låt som kun blir en transportetappe til albumets mest uventede vending; Banks synger betrakelig lysere på versene på “My Blue Supreme”. Det er uvant å ikke høre den karakteristiske barytonstemmen – den kler ham utvilsomt best – men refrenget setter seg og markerer nok et godt spor. «We fake until there’s nothing to fake», synger han. Så kan man jo lure på hva som ligger i akkurat det.
“Ancient Ways” leder an med samme driv som åpningslåta og støyete gitarpartier som gleder øregangene. “Anywhere”, “Breaker 1” og “Everything Is Wrong” fungerer alle utmerket – sistnevnte med kraft nok til å få det til å kile i magen igjen, med instrumentene akkurat der du vil ha de. På «Breaker 1» er det mørke tekstuniverset tilstede, spesielt i fraser som «and I fear my deep maker, the ache inside, go away». Gjennom store deler av albumet er det uforløst kjærlighet og klaustrofobi som får gjennomgå tekstlig, uten de helt store lyriske høydepunktene.
På El Pintor (som forøvrig er et anagram til Interpol) har de innadvendte rockemelankolikerne brukt tida si godt. Det er som om de har tatt et skritt tilbake, gransket seg selv og samlet sammen trådene som var utgangspunktet for suksessen. Resultatet er et album som nesten når opp til de to klassikerne Turn On The Bright Lights og Antics, men som desverre starter bedre enn det slutter. Dog kan det konstateres at flammen brenner igjen. Det er fortsatt liv i Interpol.
Mari Garås Monsson
