På listen «Helt greie band fra New York på totusentallet» befinner Yeah Yeah Yeahs seg sånn ca. midt på, takket være et godt debutalbum (Fever To Tell), og en fantastisk singel noen år senere («Gold Lion»). Det er imidlertid ikke slik at jeg har ringt ned kontorene til Interscope for å få pumpet ut et nytt album fra denne kanten, og det viser seg nå at det heller ikke hadde vært verdt innsatsen.
Førstesingel og åpningsspor «Sacrilege» bygger bro til deres forrige album, 2009s It’s Blitz, og står også som Mosquitos mest sjarmerende spor. Derfra og ut er det imidlertid mye som går galt, og dét på uforståelig vis også: Hvorfor folk godt opp i 30-årene tyr til åpenbare floskler som «I’ll suck your blood» og variasjoner av dette som base for hele låten «Mosquito», er vanskelig å forstå. Og det skal bli verre.
«Area 52» må være det største makkverket i bandets historie. En usedvanlig oppblåst punkrocklåt blottet for melodi og riff med håpløst The Stooges-herming i refrenget og med en tekst som hører hjemme blant innsendt lyrikk i gamle X Files-fanziner («I wanna be your passenger, take me as your prisoner, I wanna be an alien, take me please oh alien»). For ikke å glemme «yo’ instruments can’t stop our ships, soon you’ll be our guinea pigs». Om ikke annet er i hvert fall nødrimene interplanetarisk dårlige.
Karen Os utstråling og identitet har alltid vært deres største styrke, men selv den må bukke under for den overveldende mangelen på gode idéer. Den James Murphy-produserte «Buried Alive» er heller ikke voldsomt imponerende, selv om rap-innslaget til Dr. Octagon kjøler ned noen av hetetoktene etter tre minutter av «Area 52». Det er også et slående fravær av fest, for brorparten av albumet er nedpå og lite innbydende. Det starter allerede med malplasseringen av den trege og repetitive andrelåten «Subway», som for øvrig også byr på formuleringer av typen «I lost you on the subway car, got caught without my metro card», og kulminerer med den baktunge duoen «Despair» og «Wedding Song».
Mosquito blottlegger Yeah Yeah Yeahs som et band uten begrep om hva de driver med, og åpenbart også uten god grunn til å lage musikk lenger. Dette er noe av det minst inspirerte jeg har hørt på mange år – et gapende tåpelig album som både mangler fotfeste og evnen til å sveve.
Jørgen Hegstad
