John Olav Nilsen og gjengen hans har gitt ut tre album på like mange år. Når man hører Den eneste veien ut, er det lett å spørre seg om materialet kanskje hadde hatt bedre av en noe lengre bearbeidelsesprosess før det ble overrakt til offentligheten. 
Den eneste veien ut er ikke et dårlig album. Det er bare litt kjedelig – og føles langt fra så unikt, nødvendig og inspirert som forgjengerne. Særlig For sant til å være godt fra 2009, men også fjorårets Det nærmeste du kommer hadde flere sterke, minneverdige øyeblikk. John Olav Nilsen anno 2012 later i stor grad ut til å ha byttet ut den energiske frustrasjonen og den gnagende angsten med den enda skumlere likegyldigheten. Dessverre, for oss, blir det ikke like bra låter av slikt.
Allerede i den seige åpningslåta «Tusen nye navn» , som forøvrig innledes med deilige, store trommer, møter vi en vokalist som låter slitnere enn før. Stemmen hans har alltid vært, og skal være, sliten og preget av mye fest og lite helsekost – men her har det bikket over, og bergenseren låter rusten og usjarmerende monoton. Han sluker noen stavelser, og virker kraftløs og resignert. Linjen «du burde prøve hardere/eg tror ikkje at eg klarer det» legger et vondt premiss for albumet – og håpløsheten skal bli en gjenganger gjennom de elleve låtene.
Uttrykket på Den eneste veien ut er ikke like hardt som på forgjengerne. Det overraskende singelvalget «Eurosport» bæres fram av lange synthtoner, og veksler mellom tværende vers og et sterkt refreng som vokser for hvert lytt. Den meningsløse tilværelsen som skildres vil nok treffe mange midt i høstdepresjonen – og er et av mange tydelige tegn på at lanseringstidspunktet for albumet er alt annet enn tilfeldig: her er det mye trøst og høy gjenkjennelsesfaktor for dem som måtte gå inn i den mørke årstida med en følelse av at de er misforståtte.
Se «Eurosport»:
Albumets beste låt åpenbarer seg allerede som spor nummer to. «Kinesisk fyrverkeri» holder høyt tempo, vil et sted, og byr på linjer som «planter et tre for at det skal falle ned/og bli om til ved i et bål som bor i meg» og «det som gleder meg e det som dreper meg». Destruktivt, ja – men med både musikalsk og lyrisk merverdi, samt en hovedperson som låter mer inspirert enn på noen av de andre låter på albumet. Andre steder på albumet faller forsøk på dype tekster gjennom – som i linjen «hvite jenter i svart magi».
Også 80-tallsflørten «På et blunk» og industrielle «En helt ny dag» er givende. Førstnevnte er eksperimentell i formen; Nilsen snakker mer enn han synger i versene, den svevende synthen og drivende gitaren gjør låta til en ypperlig miks av det dansbare og det melankolske. «En helt ny dag» er energisk, sitter godt i kroppen, og minner til en viss grad om noe som kunne fått plass på For sant til å være godt – bare hakket mer utvannet. Det samme gjelder låta med tittelen som like godt kunne vært en parodi – «Det er vanskelig å danse med en kniv i ryggen». Den har et allsangvennlig refreng, og kan fort bli en livefavoritt. Også «Nesten som eg lever» innehar de samme kvalitetene – og de tre sistnevnte blir nesten litt oppskriftsmessige, kjedelige og for like.
Låter som «Bensinbarn» og «Jenter som oss» er helt på det jevne – og beveger ikke, tross for sitt til tider bekmørke innhold. De burde enten vært jobbet mer med, eller ikke vært med i det hele tatt. Nettopp dette er den gjennomgående følelsen Den eneste veien ut gir; albumet føles tynt og forhastet – og gjør det nærliggende å håpe at John Olav Nilsen & Gjengen bruker noe lengre tid før oppfølgeren kommer.
Trine Aandahl
