Jessie Ware ga ut et av de beste albumene i 2012. Devotion var gjennomgående delikat produsert, og ga oss et bredt utvalg bemerkelsesverdig sterke låter, med «Running» og «Wildest Moments» som høydepunkt. Ware åpenbarte seg som en sofistikert artist som hentet like mye inspirasjon fra Sade som fra kontemporær, britisk klubbmusikk, og debutalbumet hennes gjorde det skarpt på både salgs- og kritikerlister. 
Mye kan skje på to år. Coveret på Tough Love er designet etter samme mal som forgjengeren, men dét er stort sett det eneste de to albumene har til felles. Stemmeprakten er riktignok Wares fremste fortrinn også her. Vokalen hennes er både sval og inderlig, men det er tydeligere enn noensinne at den er avhengig av riktig innpakning. På Devotion, en av flere r&b-utgivelser som preget 2012 med et futuristisk uttrykk, gikk den opp i en høyere enhet sammen med de sfæriske produksjonene. Det skjer ikke denne gangen.
Tough Love er en overraskende baktung utgivelse sammenliknet med forgjengeren. Den åttitallsinspirerte bruken av synth, gråtende gitar og trommepads er langt fra like forfriskende som ved forrige korsvei. Det skyldes dels at det har gått inflasjon i uttrykket; men også hva disse elementene kombineres med. Tough Love lener seg mer mot retro-soul enn klubbsoundet til tidligere samarbeidspartnere som SBTRKT, Sampha og Rustie. Jessie Ware har kanskje blitt mer voksen etter fylte 30, men i denne sammenhengen er det ikke et gode. Det høres rett og slett ikke ut som hun har noe særlig å komme med, og messer uinspirert i vei.
Låtene hvor hun fremdeles beveger seg i klubblandskapet lider under fallhøyden fra forrige album. Åpningslåta «Tough Love» har mye bass, men lite annet. «Sweetest Song» har albumets beste refreng, men blekner takket være tomheten i versene.
Både låtene og produksjonen på Tough Love er svakere enn på det to år gamle mesterverket. Melodiene fester seg ikke, og Wares satengvokal får ikke backingen den trenger for å være noe mer enn behagelig. Den flyter forbi, men skaper få øyeblikk som gir deg lyst til å spille låta på nytt. I tillegg har 30-åringen siden sist lagt seg for vane å synge på den typiske divamåten, med vokal som altfor ofte skingrer opp og ned i registeret for å vise krefter. Dette grepet blir spikeren i kista for i utgangspunktet kjedelige låter som «Desire» og «Pieces».
Ware har boltret seg i samarbeidspartnere på albumet. «Kind Of…Sometimes…Maybe» har Miguel som duettpartner. Vokalmessig bidrar han først og fremst med et stønn her og noe småprat der, men låten som helhet trekker linjer til hans fantastiske Kaleidoscope Dream (2012). En annen duett, «Want Your Feeling» med Dev Hynes fra Blood Orange, beveger seg i samme landskap som fjorårets sløye Cupid Deluxe av nettopp Blood Orange, men rører ikke på samme måte som de beste låtene på dét albumet. På sammen måte som mange andre låter på albumet skriker den etter å bli remikset – det er nemlig noe der, men det må bearbeider for å skinne. Sånn det låter i albumverson er mye av materialet tannløst.
«Say You Love Me», som har med Ed Sheeran på gitar yter Wares stemme rettferdighet. For første gang på albumet når hun virkelig gjenom. Låta er mer nedstrippet enn de øvrige på albumet, og kan bli en live- og lighterfavoritt, selv om korpartiet mot slutten er i overkant pompøst.
Etter to dager med intens lytting til Tough Love er det urovekkende få låter som fester seg. De færreste er direkte forferdelige, men de gir ingenting. At et album på 40 minutter føles alt for langt sier det meste, og Tough Loves største meritter er at det står igjen som det beste eksempelet på «den vanskelige andreplata» popverden har sett på ei stund, og dermed skriver seg direkte inn i glemmeboken.
Trine Aandahl
