Musikere, og da helst gitarister, forteller meg ofte at de alltid tar vare på ideer til riff. Ideene legges til side, kanskje via en datafil eller via skriblerier på et ark. Noen av gitaristene kaller dette en riffbank der en kan gå inn når som helst og kassere ut sine innskudd. Amerikanske The Sword har i så fall et hvelv i sin lokale filial på størrelse med Norges Bank. Siden 2006 har bandet fra Austin, Texas gitt ut tre svært gode og ekstremt rifftunge album, og Warp Riders fra 2010 suste inn på mange heavy-entusiasters topp 10-liste det året. Årets Apocryphon er enda bedre.
For har du noensinne tvilt på riffets kraft, og riffets evne til å fremdeles glede og engasjere, ber jeg deg om å sette stiften, musen, eller fjernkontrollen på spor én, «Veil Of Isis», og la musikken ta deg. Helst helt til låt nummer ti er ferdig, og du mest sannsynlig – om du har et hjerte for tung rock – sitter lettere sliten og måpende på et nytt sted i rommet, uten at du vet hvordan du kom dit. The Sword er hypnotiserende bra. La deg rive med. Av de enormt tøffe riffene. Av de like tøffe refrengene. Eller vokalen. Bare la deg rive med. For eksempel av tittelkuttet.
http://youtu.be/LeUOPr4HTlU
Forrige gang The Sword ga ut album handlet det hele om et sci-fi-konsept ikke engang bandet klarte å forklare. Denne gang er tekstene sentrert mer rundt den jorden vi faktisk lever på – en sint frøken som er lei av menneskenes uheldige omgang med seg selv og med naturen. Meget tidsriktig. Selv om tekstene definitivt ikke er det viktigste når det gjelder The Sword.
«When the days become as dark as night and the world begins to change
There are those of you who die of fright or tear your eyes out from the pain
Your gilded houses will give no shelter when the heavens fall»
Det eneste som hindrer The Sword i å lekkert dra i land en sekser er to spor som slett ikke er dårlige, og som lett ville hevet de fleste andre rockealbum, men som ikke matcher Apocryphons eget skyhøye nivå. «Execrator» blir litt for streit og enkel, mens «Hawks & Serpents» er for rotete. The Sword gjør seg best når alt er enkelt og tungt.
Retrobølgen står svært sterkt i hardrocken for tiden. Det er kanskje et dårlig tegn når det gjelder musikalsk utvikling, men når retrorocken lyder så ekstremt bra som The Sword er jeg villig til å avfeie min egen kritikk som sludder. The Sword er som et amerikansk Black Debbath, bare uten humoren. Du får ikke stort bedre musikk innen moderne heavy metal. Rett inn på topp 10-album i år igjen. Fy fakarten (sett inn fader, farsken, fanden eller fabian, alt etter dialekt). For en gjeng. For et liv!
Totto Mjelde
