På grunn av rigide fotoavtaler som bryter med – og undergraver – NRKs redaksjonelle integritet ble vi forhindret fra å bruke fotografer med profesjonelt utstyr på konserten med One Direction. Vi dekker derfor konserten med mobilkamerabilder tatt av NRKs utsendte og publikum.
Kun drøyt to år er gått siden fem britiske gutter ble satt sammen av talentkonkurranse-dommer Simon Cowell, og boybandet deres til slutt havnet på tredjeplass i engelske X-Factor. Siden den gang har One Direction blitt ekstremt populære. De fem guttene på 19 år har klart å blåse liv i boyband-fenomenet igjen, som har ligget mer eller mindre i dvale siden Backstrees Boys, a1 og Westlife herjet på hitlistene rundt milleniumsskiftet.
One Direction solgte over 18.000 billetter til konserten i Bærum på fem minutter, og når de står på scenen blir det fort klart hvorfor. For selv om låtmaterialet ofte er platt og forutsigbart, makter Harry Styles, Liam Payne, Niall Horan, Zayn Malik og Louis Tomlinson å gi det nytt liv fra scenen. Deres fremste kvalitet er at de later til å være overlykkelige for å ha kommet så langt som de har. Gjennom hele konserten i Telenor Arena utstråler de en spilleglede Justin Bieber, som besøkte samme scene for tre uker siden, aldri var i nærheten av.
De fem guttene er hele veien tilstede i det de formidler, og fremstår både sjarmerende og uhøytidelige. Dynamikken mellom dem er god, og de kappes aldri om oppmerksomheten. Innimellom ser de til og med ut til å bli smått brydd over at nesten tjue tusen jenter hyler mot dem med stjerner i øynene.
Konserten åpnes av «Up All Night» og beveger seg raskt gjennom et knippe mer eller mindre kjente låter fra de to albumene gruppa har i bagasjen. Mellom låtene er de på sjarmoffensiven; de takker publikum for støtten de har fått siden første dag og roser Oslo og Norge.
Spenningen og stemningen er i taket når de fem guttene fires fremover i salen på en bro. Hovedpersonene vinker og smiler til fansen på gulvet og tribunen mens «Change My Mind» – en av mange ballader vi får høre denne kvelden – fremkaller både tårer og hyling hos publikum. Ferden ender ved miksebordet, hvor 19-åringene gjør en energisk versjon av den i utgangspunktet kjedelige Blondie/Undertones-mashupen «One Way Or Another (Teenage Kicks)». Grepet med å flytte seg ut i salen er effektivt – plutselig får også de som sitter plassert langt bak på gulvet og tribunen sitt.
To ballader senere, tilbake på scenen, forløses den intense stemningen og energien flyturen over publikum bygde opp med «Back To You». Stemningen når en foreløpig topp, og det føles uforståelig og dårlig timet at One Direction deretter tar en flere minutter lang pause. Greit nok at pausevideoen vi får se er nokså morsom – men det er ikke derfor vi er her.
Sangprestasjonene kommer til kort et par ganger under konserten. Særlig Niall sliter på noen dype partier, men jevnt over klarer kvintetten seg godt vokalmessig. Zayn, Harry og Louis er de beste vokalistene, men alle fem får skinne på scenen.
Låtmaterialet er konsertens største ankepunkt. En god tredjedel av setlisten er ballader. Få av dem er sterke – og det blir fort for mange. Når det er sagt – de aller fleste låtene til One Direction får nytt liv og er langt bedre live enn på plate. Det skyldes uten unntak entusiasmen de fremføres med.
Stemningen bygges gradvis op gjennom hele konserten, og gullrekka «Kiss You», «Live While We’re Young» og «What Makes You Beautiful» brytes kun opp av kommentarer om hvor fantastisk bandet har hatt det under konserten, hvor varmt det er i salen og fraser fra «Hot In Here».
Publikum viser gang på gang at de kan gruppas tekster til fingerspissene, og mens konfetti, ballonger og pyro fyller arenaen setter de fem guttene to streker under svaret alle Directioners har kommet for å få denne kvelden: Selv om Bieber har de beste låtene, er One Direction flere hakk bedre live.
Trine Aandahl
