I skarp kontrast til det nærmest fjollete lite deskriptive bandnavnet står musikken og lyrikken til Silje Halstensen, som i all sannhet er noe for seg selv i norsk musikkliv.
På papiret er tekstene hennes så demonstrativt konkrete (og monomant hjertesmertelige) at de burde truffet bakken med et brak, men i kombinasjon med hardtslående drømmerock blir effekten motsatt: himmelen er et tak som stadig berøres idet traumene brettes ut og bearbeides.
På tampen av fjoråret slapp Halstensen (som altså er Bendik) det på mange måter finfine albumet No går det over – en ytterligere tilspissing av uttrykket som har vunnet henne hengivne fans av alle avstøpninger siden gjennombruddet i 2012. På Sentrum Scene er det materialet herfra som utgjør hovedvekten, og det er digg med et klaps på kjakene etter døgn preget av høflige synther og avmålt popkonfeksjon.
Kvartetten på scenen setter standarden med en høyspent versjon av «Hjertebank og kulde», der Halstensen balanserer inderlighet og pur energi på forbilledlig og smittsomt vis. «No går det over» er et hardtslående høydepunkt, mens taktherjingene i «Jeg tror det blir bra igjen» kaster lys over en annen grunn til at dette fungerer så bra: som liveenhet har Bendik dyrket fram et samspill det slår gnister av.
Man skal legge seg hardt i selen for å finne momenter som trekker ned konserten vesentlig. Vel når ikke Halstensen opp på de høyeste partiene av avsluttende «Her», men da har lykken forlengst senket seg over lokalet. At Bendik egentlig bare har én sang som de spiller i ulike tapninger ville vært et tyngre ankepunkt – om ikke den sangen hadde vært så fordømt bra som den faktisk er, da.
Marius Asp
