Det begynner å bli fjorten gode år siden The Afghan Whigs gav ut sitt så langt siste album, 1965. Siden da har den en-gang-så-sexylubne Greg Dulli brukt mesteparten av tiden på det ikke altfor ulike The Twilight Singers, samt så-som-så Mark Lanegan-samarbeidet The Gutter Twins. At Ohio-bandet endelig har slått seg sammen igjen kan muligens være det beste som har hendt rocken på flere år.
All honnør til alle hans kompanjonger, men det er denne Greg Dulli som er selve profeten i alt det her. Mannen ser nemlig så godt ut som du kan forestille deg en 47-åring; forestill deg en ekstremt classy Josh Homme, eller en slags rockens George Clooney, for den saks skyld. I tillegg til hans autoritære, men vennlige scenetekke, har mannen vokst på seg en stemme få andre kan stille opp med.
Selv om det ikke oser kraftfullt umiddelbart, grunnet åpningsmessig grautlyd, så vokser lyden kjapt eksponensielt med The Afghan Whigs mektige fremførelse. Verdien av deres sjelfulle og patosladde rock blir ikke mindre når en fugleflokk flyr over det trange området foran Vika-scenen i øyeblikket «My Enemy» avsluttes.
Gåsehuden kommer også galopperende når Dulli legger fra seg gitaren for å croone «See And Don’t See»–linjen «I must look pitiful standing here in the dark all by myself» – med ordet «rain» istedenfor «dark» – mens festivalens første reale regnskyll slår ned. Deretter setter han seg bak tangentene for å spille en magisk tolkning av Frank Oceans «Love Crimes». Når Whigs til slutt lar denne gli inn i lavmælt falsett og «Thinkin’ Bout You» er det klart: Dette er en bedre trøst enn tenkelig etter dagens omstendigheter.
Og herfra makter faktisk The Afghan Whigs å gjøre konserten hakket bedre. Karierrehøydepunkter som «Citi Soleil», «Going To Town» og – ikke minst – «Debonair» får halvannet tiår senere en vitalitet som enkelt overgår studioversjonene. Sannsynligvis er det bare å glede seg ihjel til det kommende comeback-albumet.
Den eneste haken ved konserten – plasseringen – får Øyafestivalen ta på sin kappe. Ved å forflytte The Afghan Whigs til Enga-scenen hadde ikke bare bandet fått sin velfortjente oppmerksomhet, men også den jævla storheten som tar sted når Dulli og Co. runder av til «Milez Iz Ded» hadde blitt – om mulig – enda større. Fremfor å forlate området fortumlet og skjelven inn til ryggraden hadde jeg sannsynligvis måtte tatt livet mitt på stedet. «Enjoy the rest of your lives,» som frontmannen proklamerer avslutningsvis, hadde rett og slett ikke vært mulig.
Kim Klev
