I fjor ga M.I.A. oss en av årets beste låter og en av hennes største suksesser – helt uventet. «Bad Girls» kom som et brak etter at den brede fanskaren Mathangi «Maya» Arulpragasam hadde tilegnet seg gjennom «Paper Planes» hadde falt av etter skuffende og sprikende Maya (2010). «Bad Girls» var det beste av M.I.A. satt sammen i en låt, løftet av en hinsides kul musikkvideo.
Nesten to år etter kommer Matangi – og låten høres like rå ut nå som den gjorde da. For akkurat som høydepunktene fra Arular (2005) og Kala (2007) står like sterkt i dag, har M.I.A. fortsatt evnen til å lage musikk som er både tidløs og midt i samtiden på samme tid. Hvis hun gidder.
Hennes musikalske stil er et sammensurium av innflytelser. Ved å fusjonere indisk tradisjonell musikk med elektronisk via hiphop, afrobeat og dancehall gjør M.I.A. fortsatt verden til et mindre sted. Hun kan til og med få oppramsing av land til å høres ut som de råeste tekstlinjene («Matangi»). Fans av M.I.A., som meg selv, kan finne mye glede i at dette albumet drar retningen tilbake til Kala. Og selv om det vitner om et album som ikke er like fremtidsrettet, viser hun også at det er dette som er lyden av M.I.A.
M.I.A. er ubegripelig kul. Hun er uforutsigbar, kompromissløs, provoserende, politisk og samtidig glad i å bare gi faen og ta seg en fest. Med Matangi får vi et album som byr på noe av det beste, mest kaotiske og samtidig fengende hun har gitt oss, til tross for at noen av sporene kan oppleves som merkelig daterte – etter M.I.A.s standard. Flere av låtene hadde muligens kommet enda mer til sin rett på Major Lazers Guns Don’t Kill People… Lazers Do (2009) – ikke veldig overraskende, ettersom det muligens var der hovedprodusent Switch stagnerte.
http://youtu.be/cCkIYkaLBGs
«Bring The Noize» og Weeknd-gjestende «Exodus»/»Sexodus» viser albumets ytterpunkter, fra fullstendig kompromissløst til mykt med en forholdsvis klassisk låtstruktur. Og det er mellom disse ytterpunktene at M.I.A.s hektiske og tidvis heseblesende univers får vokse. Det er aldri et kjedelig øyeblikk på Matangi, halvparten av låtene skifter tempo midtveis. Albumets mest radiovennlige låt, «Come Walk With Me», bryter for eksempel ut i et opp-pitchet Bollywood-break, mens «Double Bubble Trouble» går fra rolig reggae til voldsom elektro på under tre minutter.
Forventningene mine til Matangi var ikke enorme. Og min positive overraskelse ved albumet har nok noe med denne forutsetningen å gjøre. Jeg sitter likevel igjen med en følelse av at dette albumet kommer til å fortsette å gi meg gleder og overraskelser akkurat slik Arular og Kala fortsatt gjør, til tross for savnet etter M.I.A. som premissleverandør.
Marie Komissar
