Osloguttene Nicolay Sereba og Vincent Dery har som kjent hatt sitt å henge fingra i det siste året. Men selv om den internasjonale suksessen har vært overveldende i sitt omfang, er den strengt tatt ikke så voldsomt overraskende for de av oss som har fulgt Nico & Vinz siden de kalte seg Envy og drømte om å rekke Karpe Diem til tåneglene.
Som min kollega Andreas Øverland skrev da han anmeldte duoens by:Larm-konsert for snart fire år siden: «Gruppa har et grunnlag for å kunne nå langt utafor Ring 3 – noe de fleste rappere her til lands bør misunne dem. Så da gjenstår det vel bare å lage hitsa, da«. Vel. Oppdrag utført, får vi vel si – selv om det er mjuk, livsbejaende, allsangbar worldpop og ikke rap som er hovedfokuset nå.
Enten det er et faenivoldsk svar på Hans Geelmuydens virkelighetsfjerne sludder om at de har blitt for høye på pæra til å vare på sine norske fans, eller bare et genuint ønske om å ta en velfortjent pust i bakken: Sentrum Scene, som har en publikumskapasitet på 1800 personer, er en nærmest tullete intim ramme for en Nico & Vinz-konsert i 2014. Nettopp dét er trolig grunnen til at de har valgt lokalet som høstens eneste konsert på norsk jord, før de blir med Usher på verdensturné.
Albumet Black Star Elephant så langt ikke rykket verden ut av bane rent kommersielt (uten at så mange andre enn Taylor Swift er i noen posisjon til å bruke dét mot dem). Men låtene – som tross alt er den gangbare musikalske valutaen akkurat nå – har de. Et legitimt ankepunkt mot studioinnspillingene er imidlertid at de stundom blir i pynteligste laget. Et ypperlig utgangspunkt for å pumpe tiltrengt energi inn i dem fra scenekanten, med andre ord.
Les anmeldelsen: Black Star Elephant (5/6)
Publikum surfer inn i den riktige stemningen under «Engel», med oppvarmer Nico D og gjest Admiral P som ypperlige innpiskere. Det eneste minneverdige som skjer den påfølgende halvtimen er at lysene bakerst skrus på. Et pussig antiklimaks.
Men så snor afrikansk sang seg utover det store rommet, og duoen er i gang. Vokalen kunne vært både høyere og bedre, og vi må halvveis ut i andrelåten «The Last Time» – komplett med utropet «vi er hjemme i Oslo!» – før dynamikken sitter ordentlig. Da er det til gjengjeld liten tvil om hvor kvelden bærer.
Fyrverkeri som «In Your Arms» og min personlige favoritt «Runnin'» fyres av tidlig, og de fremføres med like deler presisjon og ledighet, ispedd en raus dose tilsynelatende ektefølt takknemlighet fra Nicolay og Vincent.
Det freidige Sirkus Eliassen-samarbeidet «Another Day» og den munnspilldrevne, lett gjøglete gulvristeren «Homeless» – sistnevnte passende nok med innlagt danceoff mellom de to – er andre høydepunkter. «Imaa Imaa» og «Know What I’m Not» er på sin side fine ungdomsalternativer til den pågående Oslo World Music Festival, men først og fremst transportetapper inn mot den uunngåelige finalen.
Nydelige «When The Day Comes» baner vei for «Am I Wrong», som selvsagt får veggene til å svette ut sin siste dråpe og gulvet til å gynge faretruende. Publikum krever mer, men småtamme og -klamme «Imagine» fyller ikke helt behovet. Det gjør derimot gjennombruddslåten «One Song», som har fått en kledelig urban kant siden sist.
Ved siden av det nevnte småpirket i maskineriet er det fint lite å trekke for denne seansen. Nico & Vinz har finslepet musikaliteten de har tuftet karrieren på, med hvert fnugg av karisma og sjarm intakt. Avskjedsfesten var en suksess. Vi ses på den andre siden.
Se alle bildene stort i vårt bildegalleri.
Marius Asp
