Jeg må innrømme at jeg – i motsetning til den trofaste fansen som har flokket til Kastellscenen – ikke har noe særlig forhold til Bad Religion. Utover å, selvsagt, kjenne til deres status som et av de aller viktigste bandene fra den melodiske og politisk bevisste California-punkscenen. Men nå har også gått femten skiver siden debuten How Could Hell Be Any Worse?, mens det er snart to tiår siden LA-bandet har vært av nevneverdig musikalsk relevans.
Med dette i bakhodet faller det seg nesten naturlig å kalle dem for dadpunk. Altså: Bare se på dem. Særlig den gråmussede vokalisten Greg Gaffin har blitt innhentet av familielivet, der han på keitete vis svinger seg mer med fingrene enn med kroppen. Det er som å se ens egen far danse. Men der fysikken til Gaffin får Bad Religion til å fremstå utdaterte, har du hans makker og Don Draper-lookalike Jay Bentley.
På skive løper rytmeseksjonen til Bad Religion løpsk, hvilket er enda tydeligere live. Yngstemann Brooks Wackermann dundrer kontrollert av gårde på trommesettet, mens Gurewitz er den av de fem som korer høyest, kaster seg mest rundt – og er bandets løse kanon.
For der Gaffins vennskapelige småprat med publikum er gøyalt nok, inntar Bentley slags rolle som hans hemningsløse sidekick. Påpeker frontmannen noe om omgivelsene, eksempelvis et butikkskilt med teksten «Pretty Smooth», kan du banne på at Bentley preller av seg en punchline om analbleking eller brasiliansk voksing.
All moroen til tross: Settet må riktignok passere første tredjedel før bandet og publikum blir klamme nok i festivalskjorta til at det virkelig tar av – tross i at gutta fra starten av spiller kjapt og gæli gjennom tominutterslåtene sine, plukket fra hele katalogen. Takket være at punkbangere som «21st Century (Digital Boy)», «Sinister Rouge» og «Fuck You» serveres på rappen, forstår jeg kompisen min godt når han ser på meg og sier: «Jeg må gå litt lenger frem, kjenner jeg».
Det er forfriskende åpenbart at gamlingene ikke bare fortsatt nyter (og behersker) å spille sammen (noe som også høres på sistealbumet True North), men de koser seg også over å henge ut med fansen – gammel som ny. Sånt, tro det eller ei, gjelder virkelig ikke de aller fleste band som har passert 30-årsdagen.
Kim Klev
