På plate kan Tame Impalas fargesterke psykedelia kanskje beskrives som en betagende mikstur av Dungen, The Flaming Lips og landsmennene i The Avalanches, for de av dere som husker dem.
Tross klare tilbøyeligheter mot sjøsyke 60- og 70-tallsobskuriteter av typen du finner på Nuggets-boksene (sjekk dem ut om du ikke allerede har!), synes australske Kevin Parker og hans medhjelpere langt mer interessert i å oppdatere tradisjonen enn nitide rekonstruksjoner av den.
På Øyas største scene begynner det hele imidlertid nokså trått. Verken «Why Won’t You Make Up Your Mind» eller «Music To Walk Home By», konsertens innledende spor, ivaretar feinschmecker-uttrykket som preger studioversjonene, og den påfølgende, temmelig uforløste jammen gir bensin på bålet for en sidemann som på forhånd har bestemt seg for å hate «disse jævla australske hippiene».
Se flere bilder fra Øya 2013 her!
Det tar seg heldigvis raskt opp. «Mind Mischief» og «Solitude Is Bliss» vinner stort på å slippe musikalske vindkast (eller dynamikk, som det heter på fint) inn i det kaleidoskopiske og effekttunge universet. Særlig sistnevnte representerer en velkommen økning i intensiteten, et grep som slår ut i full blomst på den råtøffe Cream-flørten «Half Full Glass Of Wine» – for anledningen raust bygd ut med et åndeløst vakkert og i beste forstand monotont krautparti.
Mindre heldig er «Be Above It», som utspiller seg i et sonisk landskap Animal Collective har karvet seg ut med langt større distinksjon tidligere. Den dras til alt overmål ut i det tilsynelatende uendelige. Mange søker seg mot Wu-Tang Clan på Sjøsiden under dette hvileskjæret – de går glipp av fine tapninger av «Feels Like We’re Only Going Backwards» og «Apocalypse Dreams».
I løpet av stort sett alle Tame Impala-låtene intreffer det viltre og vidunderlige ting, og det er lett å beundre bandets forståelse av sjangeren de oppholder seg i. Men i løpet av en hel time på Øyas største scene sniker mistanken om at dette strengt tatt sjeldent er virkelig nødvendig musikk seg inn. Dessverre, for fint er det virkelig.
Marius Asp
