En ting er sikkert: Den svenske rapperen, med røtter fra Syria og Litauen, utstråler stor selvtillit. Artisten, som for øvrig hentet hjem en Grammis-pris i hjemlandet i kategorien beste artist, byr på en pakke med mange lag.
På scenen er hun en autoritet med en nesten-punk-aktig holdning. I albumformat er Silvana Imam like insisterende som hennes liveshows.
Det er ofte kantete og bryskt på 29-åringens debutoppfølger Naturkraft som teller tretten spor. Å kalle tekstmaterialet til rapperen som for politisk er kanskje en litt for lettvint måte å beskrive musikken. Uansett er Silvana Imam en lesbisk, kvinnelig rapper som belyser rasisme og fronter feminisme; Silvana Imam beskriver hvordan hun ser sitt Sverige.
I denne omgangen får vi (stort sett) like hissige produksjoner og tilhørende raps som alltid, selv om det dessverre er to, tre for mange spor her – ekskludert spoken word-sporene “Lietuva” og “Tala”.
Men Naturkraft er ikke like åpenbart politisk tung som rapperens tidligere utgivelser. Det er mer Silvana om hvor kul Silvana er (for øvrig en øvelse enhver rapper med respekt for seg selv bør forfekte) med politiske meldinger, naturligvis.
https://youtu.be/YTfLtD31bbw
Hektisk, nesten som om Stomp-gjengen har tatt turen i studio på “I.M.A.M pt. 2” (vår egen Unge Ferrari gjester denne, i tillegg til avslutningssporet “Väck mig när ni vaknat”) til den hule, men fete beaten med et r&b-aktig hook på albumets kanskje mest tilgjengelige låt, “Power Ranger”.
“Sett henne” er en fet, minimalistisk sak, mens for eksempel “Storm” er det stikk motsatte: Alarmerende kjør som ligner på det Kanye West drev med på Yeezy. Albumtopp for undertegnede er svære og melodiske “10000”.
Naturkraft holder vann selv om det ikke er gjennomgående gode låter. Det er artisten og den insisterende personligheten Silvana Imam presenterer som er det mest interessante her.
Ali Soufi
