På poetisk vis forklarer Susanne Sundfør prosessen bak den nye plata hennes når vi treffer henne dagen før albumslipp:
– Bøker, filmer og alt jeg opplever bruker jeg til å lage en palett jeg kan male et album med.
Denne gangen har paletten vært stor. Blant stedene hun har vært i tida hun har jobba med albumet, er Nord-Korea, Los Angeles, Guatemala, Amazonas og Nepal. Hun har lest og lyttet og snakket med folk. Å komme seg ut for å hente inspirasjon når hun har lite produktive perioder, er et viktig råd hun har fra Twin Peaks-skaper David Lynchs bok Catching the Big Fish:
– Lynch mener at når du har et kreativt yrke, men ikke er produktiv, er det viktig å få inntrykk. Lese, oppleve kunst og være tilstede i omgivelsene. Man bruker det senere, og alle kreative mennesker burde lese den boka.
Les anmeldelsen av albumet her.
Fant lyden av krig – og brukte den
Med dette albumet var det to ting Sundfør ville: Lage en miljøplate, og lage folk-musikk, to ønsker hun synes gikk godt overens.
Hun sitter avslappa på det lille møterommet vi treffer henne en liten dag før den nye musikken hennes skal ut til folket og virker å ta det hele med slående ro. Hun har riktignok lest anmeldelsene, som har vært utelukkende gode, og sier halvveis spøkefullt at hun ser på det som feiltolkning hvis terningkastet noen gang er skikkelig dårlig.
– Det er veldig interessant å lese hvordan musikken min har blitt tolket, altså, må hun understreke.
Etter alt det elektroniske Sundfør har gjort, er Music for People in Trouble tatt tilbake til singer/songwriter-sjangeren.
– Der føler jeg meg mest hjemme. Dette er det gøyeste albumet jeg har gjort, sier hun. Det er mye på grunn av reisene og inspirasjonen hun har fått. Hun er ikke tom – men heller godt i gang med det som skal bli det neste vi får høre.
Sundfør gir uttrykk for å være veldig fornøyd med den nye musikken hun serverer. Hun tenker mye, og stadig drar svarene seg ut i lange drag – om reiser og inspirerende ting hun har lest. Om barndommen uten mobiltelefon, da Friends og Fresh Prince of Bel-Air var greia, før hun drar en parallell til dagens unge og presset de må oppleve. Alt sier hun med en samfunnskritisk undertone.
Men blant helt konkrete opplevelser som har resultert i låter på det nye albumet, som jo egentlig har en veldig tung tematikk, trekker Sundfør fram historiene bak «No One Believes in Love Anymore» og «The Sound of War» uten å nøle. Sistnevnte starter med sildrende vann og fuglekvitter, etterfulgt av Sundførs vokal og gitarspill før nesten halvannet minutt med lyden av ei drone setter et helt spesielt preg på låta.
Den ble til da båtflyktningene begynte å komme til Europa. Dråpen som fikk Sundfør til å skrive, var da en spaltist i britske The Sun sammenliknet flyktningene med kakkerlakker.
– Det hele gikk så inn på meg, særlig da de ble møtt i Europa med «Hvorfor skal de komme hit, egentlig?». Vi vet at det blir flere som flykter, sier Sundfør.
Den lille kraftsalven gjør seg enda bedre slik Sundfør egentlig sier det, med et nedlatende tonefall på Haugesund-dialekta si, sånn hun synes hun hører det blir sagt: «Koffår ska di komma her, egentlig?»
Ideen om å bruke dronen fikk hun etter å ha lest en BBC-artikkel om lyden av krig og hvordan den har forandret seg gjennom tidene. Under Vietnamkrigen var det helikopter, nå er det droner, forteller hun.
– Det er så rart, for den lyden er ikke veldig dramatisk sammenliknet med mye annet. På Gazastripen er de vant til å høre droner, uten å vite om det er et kamera eller en bombe. De er bekymret for det som høres ut som en bie eller noe.
Det er noe absurd med lyden og den terroren den representerer, det er derfor jeg ville ha den med, forklarer Sundfør.
«No One Believes in Love Anymore» skrev hun i Los Angeles etter å truffet en kompis som hadde slitt med kjærlighet.
– Jeg vet ikke om han sa det, men jeg skjønte på ham at han hadde gitt opp at det går an å ha en kjæreste og føle kjærlighet. Jeg bodde i Øystein Grenis (vokalist i BigBang, journ.anm.) hus i LA. Han har et veldig fint hus der, og et piano i stua, så det var der jeg skrev sangen.
LES OGSÅ: Lager musikk for folk i trøbbel
Vil gi ut flere bilder
Alle reisene var både et musikk- og fotoprosjekt.
– Det er deilig å reise til steder som er så annerledes, så man kan gi slipp på seg selv og bare være i omgivelsene. Det anbefales, sier Sundfør blidt.
Hun skulle gjerne gitt ut flere av bildene sine enn de som er på coveret til albumet, og har alt begynt å planlegge sitt neste fotoprosjekt – da i Norge. Når vi spør om vi får bruke noen av dem i denne artikkelen, blir hun glad og forteller at hun har noen gode scanninger. De fleste bildene er tatt analogt og fremkalt.
Som en del av researchen til et album er Sundfør også opptatt av at det hun presenterer skal være riktig, spesielt siden hun føler nordmenn, og mange med dem, har et nærmest religiøst forhold til vitenskap.
– Skal jeg skrive om det, vil jeg undersøke hva vitenskapen faktisk sier. Det er en linje i ei låt fra albumet der jeg sier at «mesteparten av verdensrommet er tomt». Jeg måtte spørre ei venninne som er fysiker: «Er det dét vitenskapen sier?», forteller hun.
LES OGSÅ: Anmeldelse av «Undercover»
Minikonsert i Nord-Korea
Sundfør er fortsatt overrasket over at hun fikk komme inn i Nord-Korea, og tenker på at amerikanske myndigheters forbud mot utreise til landet for egne innbyggere trådde i kraft senest denne uka.
I de fem dagene hun var der, hadde hun to guider som viste henne rundt. Den mest spesielle opplevelsen dukket opp da den ene opera-glade guiden ønsket seg en Sundfør-konsert.
– Inne på et museum spilte jeg «Walls» for de to guidene og fem-seks andre som var der. Det ble en kort versjon fordi det var så ubehagelig og rart å spille en konsert der. Nord-Korea er nok det rareste stedet jeg har vært. Samtidig har jeg bare sett det de ville vise meg, og som de viser til alle andre også. Jeg så nettopp at jeg hadde mange av de samme bildene som en amerikansk fotograf.
Begynner å grine om det ikke blir regjeringsskifte
Hvem de folka i trøbbel er, spiller ikke så stor rolle for Sundfør. Hun håper bare de kan relatere når de lytter til den nye musikken hennes.
– Jeg liker at tittelen er åpen. Folka kan være de som opplever kjærlighetssorg, angst eller engster seg for hva som skal skje med verden. På radioen hører man det samme, senest da jeg kjørte bil her om dagen: «Nord-Korea prøvesprenger, Trump sa det og det».
Hun synes ikke det er så rart hvis folk føler at det er litt trøbbel.
Jeg tenker det stresser folk å få det verste nyhetsbildet presentert hele tida, forteller hun.
Sjøl om Sundførs bekymring for miljøet er veldig reell og i lang tid har fått henne til å ville lage denne miljøplata, er hun optimistisk.
– Tro det eller ei. Ha-ha! Men jeg tror ikke man skal bekymre seg så mye, vi må bare bestemme oss for en endring. Jeg trodde vi kom til å møte en katastrofe før, men det gjør jeg ikke lenger.
Tematikken får henne likevel i fyr og flamme. Det virker som hun kunne snakket i timevis.
– Siden jeg var liten har jeg lurt på hvorfor det ikke er et større miljøengasjement fra alle. Det gir fullstendig mening at vi må ta vare på ressursene våre. Men den store tanken i verden er at vi må produsere mer for å holde økonomien oppe. Den kapitalistiske tankemåten er så anti-klima og anti-mennesket, også med tanke på individet. At vi hele tiden skal klatre mot noe større og bedre.
Løsninga ligger i å omstrukturere hele samfunnet, tror hun. Så lenge vi gjør det, skal det gå fint.
Er det først nå du føler du gir uttrykk for det sterke samfunnsengasjementet i musikken?
– Jeg har sunget litt om det før. Men dette er kanskje mer politisk.
Vi skulle gjerne hatt grundigere svar på både spørsmålet og enda mer, men Sundfør beveger seg igjen over i politikken, tida renner fra oss og det er vanskelig å ikke lytte. Tidligere på dagen så hun nemlig en ny måling som tyder på at Høyre/Frp-regjeringa kanskje får fortsette, og hun må bare få sagt en ting:
Skjer det kommer jeg til å føkkings grine!
Hun poengterer at plateslippet på ingen måte er forsinka på grunn av stortingsvalget, lattermild over spørsmålet hun nettopp har fått.
– Det var faktisk en trykkfeil som gjorde at det ble forsinka!
Her er det endelig, i alle fall:
