Små scener, store drømmer

Kråkesølv tror ikke de hadde slått gjennom uten småklubbene hjemme i Bodø. Dagens unge artister får kanskje ikke de samme mulighetene.

– Det er litt som den sjette masseutryddelsen. Vi tar livet av insektene og klubbene, sier vokalist og bassist i Kråkesølv, Petter Waldemar Nor Unstad.

Det har vært snakket om en god stund allerede: Småklubbene, spillestedene der uerfarne musiker-jyplinger kan komme og prøve seg frem på scenen, sliter.

Mono i Oslo, Brukbar/Blæst i Trondheim, og Garage i Bergen er tradisjonsrike klubber som har måttet legge ned den siste tiden.

Boka Engasjement og arrangement, utarbeidet av Telemarksforskning på bestilling frå Kulturrådet, kommer ut 17. juni.

Her viser forfatterne til at økende krav til profesjonalitet i musikkbransjen har puttet småstedene i skvis. I boka skriver de:

«Vi har sett at flertallet av konserter går med underskudd og at om lag halvparten av arrangørene går i minus når også servering og offentlig støtte er regna med.»

Det er spesielt de små stedene som har svake resultater.

Selv om den statlige støtten til helårsarrangører har blitt økt noe de siste årene, går støtten i mye større grad til festivaler og institusjoner.

Dermed blir de små, ivrige artistene skadelidende, ifølge rapporten.

Dødsviktig for Bodøs musikkliv

Kråkesølv har etter hvert blitt et godt etablert band, snart klare med sitt sjette album. Men karrieren startet med å spille på dugnadsbaserte klubber rundt om i Bodø.

Slik fikk de etter hvert samlet opp nok slanter til å gå i studio og spille inn låtene sine. Vokalist og bassist Petter Waldemar Nor Unstad frykter konsekvensene av at flere klubber sliter.

– Å få spille konserter tidlig i karrieren er utrolig viktig for å ta seg selv på alvor. Det er som med insektene i økosystemet. Dør de, er det ingen fugler som overlever, det går til helvete med alt, sier Unstad.

«Det er som med insektene i økosystemet. Dør de, er det ingen fugler som overlever, det går til helvete med alt.»

Et av stedene Kråkesølv har spilt mye er utestedet Dama Di i Bodø.

Unstad kaller klubben «dødsviktig» for Bodøs musikkliv, og peker på scenen som et viktig steg mellom øvingslokalet og realisering av banddrømmen.

I forfjor spilte bandet julekonsert her for «et nærmest uforsvarlig fullstappet hus».

Ikke for å tjene penger

Kultursjef Bent Lindahl forteller at Dama Di alltid har satset på uetablerte artister. For tre år siden kom han opp med ideen til konsertserien «Halv Ti På Torsdag» sammen med Audun Selnes og Thomas Litangen.

–  Vi har mye gode scener i Bodø, men enten er de litt for små eller litt for store. Det manglet en lavterskel medium-scene, sier Selnes.

Med 18 års aldersgrense og 50 kroner inngangspenger som går uavkortet til artistene, gir de uetablerte en sjanse til å spille.

– Man sier jo at å spille en konsert tilsvarer 50 bandøvinger, sier Lindahl.

Bent Lindahl er kultursjef på utestedet Dama Di. Her fotografert i forbindelse med valget av USAs president Donald Trump.  Foto: Vilde Bratland Erikstad

For å få det til å gå rundt er det mye dugnadsarbeid. Også lydteknikerne tar mindre betalt enn normalt.

– Vi gjør ikke dette for å tjene penger. Vi er jo en kulturell plass, og det skaper aktivitet. Er vi heldige går vi i null.

«Vi gjør ikke dette for å tjene penger. Er vi heldige går vi i null.»

De trodde «Halv Ti På Torsdag» kom til å vare i maks tre måneder, men tre år etter er det fortsatt godt besøkt hver uke. Nå har de solgt tilsammen 14 000 billetter.

Audun Selnes forteller at folk stoler på konseptet, og derfor møter opp selv om de aldri har hørt om bandet som spiller. Det er alltid en mulighet for at det blir deres nye favorittband.

– Det er som en grusbane. Uten grusbane, får du ikke store fotballstjerner, sier Selnes.

Kjørte ni timer for spillejobb

Etter å nylig ha sluppet debut-EPen, befinner indie-bandet Neon Apartments seg fortsatt på grusbanen.

I mai stod de på scenen da Halv Ti På Torsdag arrangerte egen Urørt-kveld i samarbeid med P3.

Som Tromsø-basert band, er det ikke flust av steder å spille i nærheten.

Men de unge musikerne lar seg ikke stoppe: Da flyet deres fra Tromsø ble kansellert på grunn av steik, slang bandet seg i bilen i seks-tiden om morgenen. For å rekke konserten, måtte de legge ut på en ni timers kjøretur.

– Det er sånn som skjer i Nord-Norge. Det er ikke første gang vi har gjort det, sier vokalist Sondre Sætaberget.

Selv om det ikke er direkte lett å skaffe spillejobber, finnes det muligheter hvis man er villig til å kjøre langt og gå i null.

– Men hvis de små stedene ikke overlever, er det bare de med god økonomi eller veldig mye flaks som klarer å bygge et publikum, sier Sætaberget.

Se hvordan det så ut da Neon Apartments spilte på Dama Di i videoen over.  

Uaktuelt å la artistene ta risikoen

– Gjennomsnittskonserten i Norge lønner seg ikke, og arrangørene er avhengige av tilskudd eller annet salg for å kunne drive med et snev av overskudd, sier Tone Østerdal.

«Gjennomsnittskonserten i Norge lønner seg ikke.»

Tone Østerdal i Norske Konsertarrangører er bekymret for utviklingen for de små klubbscenene. Foto: Camilla Engum Paulsen

Hun er daglig leder i interesseorganisasjonen Norske Konsertarrangører. Hun forteller at de ser tendenser til at færre arrangører tar denne risikoen: I stedet leier de ut scenen til artistene, og lar dem stå økonomisk ansvarlige.

– Vi er bekymret for denne utviklingen, sier Østerdal.

En slik modell har Dama Di aldri vurdert. Det kommer de ikke til å gjøre heller, ifølge Lindahl.

– Det er hyggelig for oss hvis artistene kan tjene penger, de er jo avhengig av å kjøpe gitarer og utstyr.

De små konsertene er hovedsakelig finansiert av større klubbarrangementer i helgene. Men uten god støtte fra Musikkutstyrsordningen, hadde det ikke kanskje ikke holdt.

– Vi hadde nok gjort det selv om det hadde gått i minus hver gang. Men vi er veldig glade for å få en sann «klem» fra utstyrsordningen, sier Lindahl.