“Betegnelsen world music er overmoden for den historiske skraphaugen”, hevdet min kollega i anledning forfjorårets Oslo World Music Festival. Ikke bare minner begrepet om et språklig spøkelse fra kolonitiden, men rekkene med, eh, vestlige band hvor “eksotiske” arrangementer og melodiskalaer er en selvfølge har tross alt rukket å bli utallige.
Likevel, for å ta noen konkrete eksempler: Brooklyn-bandene Vampire Weekend, Gang Gang Dance og Animal Collective har alle på hvert sitt vis fått lutryggede hipstere til å bli nysgjerrige på musikken som befinner seg bortenfor horisonten, mens vårt eget Atlanter knadde mye originalt ut av malisk ørkenblues på fjorårets fortsatt flotte Vidde.
Riktignok lider vi nordmenn av et farlig lavt innhold reggae og dub i blodet, tross enkelte briljante bidrag de siste par årene. Sånn sett var den livlige dubpopperen “Disco Impaler”, ledesingelen fra Bloody Beach Pirate Radio Presents, fryktelig forfriskende – og den klart beste låten jeg så langt hadde hørt bergensbandet Bloody Beach skjenke kloden.
Og selv om den fortsatt måtte være Bloody Beachs beste enkeltbidrag, behøver ikke debutalbumet deres å holdes ansvarlig for mangel på inspirerte ideer eller fandenivoldskhet. Som både bandnavnet, den piratradiohyllende tittelen og det lucha libre-leflende omslaget antyder, befinner vi oss på en komisk rennestein i rommet – og den trenger sårt en omgang musikalsk lekejuling.
Bloody Beach – «Disco Impaler»
Problemstillingen virker å være følgende: Hva skjer når man plasserer storøyde innslag av tropicalia, afrobeat, dub i samme øvingslokale som støyende, narkoman britpop? I beste fall fører eksperimentene med seg voodoorockeren “Blue Eyes Roll” eller tropisk pop á la “Jigsaw”. I verste fall fødes usammenhengende skrangel som “Smoke Jaguar” og “We Have a Drone”. På samme tid minner euforiske “Solitude” mistenkelig mye om et annet solbrunt bergensband ledet av albummikser Mathias Tellez.
Du får ikke se meg sette på Velvet Underground-aktige “Down With the Man” med en fullalvorlig mine, men den er et unektelig gøyalt dypdykk i dekadensen – som mye annet her. Over besk metronom og brun støy ralles det om å være “down with” drittsekken som spytter i fjeset ditt og knabber både jakka, taxien, flørten og besinnelsen din.
Men så er jo “gøyal” fellesnevneren på plata. Med en såpass uhøytidelig albumprosjekt som Bloody Beach Pirate Radio Presents er det enkelt å tilgi de minst vellykkede påfunnene. Det er jo tross alt halve vitsen at de finnes.
Kim Klev
