Når en musikksjanger vokser ut av undergrunnen og skaper seg et visst marked, dukker det alltid opp finslepne, anonyme versjoner av bandene som skapte sjangeren. Alt grunnarbeidet Lamb of God, Killswitch Engage og Shadows Fall gjorde med moderne amerikansk metal – kall det metalcore om du vil – på starten av 2000-tallet, manifesterer seg nå i et band som Memphis May Fire. De gjør braksuksess i hjemlandet USA med sitt fjerde album, og er på vei til Norge for å spille på Hovefestivalen.
Unconditional låter proft og gjennomarbeidet, men i motsetning til for eksempel Bring Me The Horizon, som flytter grenser, eksperimenterer med produksjon og utfordrer publikummet sitt, er Memphis May Fire et slags Stone Temple Pilots til grønsjens Mudhoney, Pearl Jam og Soundgarden: kjedelig, trygt, poserende og lett salgbart, men i bunn og grunn bare et band som snylter.
Hør «No Ordinary Love» fra albumet:
http://youtu.be/_1HIegAANIk
Vokalist Matty Mullins har en kul, Mike Patton-variert stemme, men det hjelper ikke mye når ordene som kommer ut av munnen hans er barneskoleslagord som «Can you see the possibilities?/We have the ability to change the world!/If we want to see a change we have to be it/Stand up and believe that the responsibility’s ours!» eller den kaldkvelende poesien i «For a moment, I’m a poet without words/speechless because you love me at my worst.» Gi meg en Cannibal Corpse-tekst, jeg trenger medisin!
Det breakdownes, det skrikes, gitarene chugga-chugga riffer, og Memphis May Fire leverer melodier nok til at rockeradioer kan snuse ivrig på dem, men det smådyre soundet og formellåtene bidrar bare til å gjøre albumet kjedeligere. Finnes det noen høydepunkter her? Tja, «Not Enough» er en brukbar rockelåt, singlen «No Ordinary Love» er brukbar, mens Linkin Park-ripoffen i «Need To Be» bidrar til at vi fort glemmer det som fungerer.’
Asbjørn Slettemark
