Å kalle det dette San Fransisco-bandet driver med outsider art er muligens å dra begrepet noe langt, men det er noe ekstra fascinerende med band som angriper musikalske sjangre og konvensjoner fra et uventet ståsted. Muligens til irritasjon for puristene, spesielt siden Deafheaven deriverer sitt uttrykk fra black metal – en av de historisk sett minst inkluderende enklavene.
Likevel: Det er flere og flere spennende band som på hver sin måte tar utgangspunkt derfra og bender det i ulike retninger – Shinings «blackjazz«-begrep er én, Liturgys åndelige tilnærming en annen, og The Bodys ville soniske eksperimentering en tredje.
Sunbather er definitivt også et slikt verk. I krappe svinger bøyes og tvinges George Clarkes screamovokal og Daniel Tracys blastbeats inn i utradisjonelle utfordringer med voldsomt betagende resultat.
«Dream House» er en øyeåpner. Ikke siden Explosions In The Skys The Earth Is Not A Cold Dead Place har man hørt dvelende postrockgitar bli spilt med såpass popteft som her, og mye av ekstasen man tar seg i å føle overfor Sunbather er den befriende tilgjengeligheten som skinner gjennom.
Musikalsk er da heller ikke dette en depressiv plate. De dur- og oppstemte riffene ligger i delikat kontrast til aggresjonen i kauking og tromming, og når det klaffer, som det konstant gjør her, blir man slått i bakken.
Albumets grunnpilarer, som foruten «Dream House» er «Sunbather», «Vertigo» og «The Pecan Tree», er alle drøyt ti minutter lange, og de tøes opp av mindre, annerledeslydende intermezzi – enten det er preking fra Markusevangeliet akkompagnert av dype pianotoner («Windows»), en enkel gitar/piano-instrumentalballade («Irresistible») eller øredøvende støy som går over i kassegitar («Please Remember»). Sistnevnte er en av de låtene som legger seg nærmest opp mot nittitallsshoegazebandet Slowdive, en annen uttalt inspirasjonskilde for kvartetten.
Sunbather puster varme og liv inn i en metalsjanger som forakter begge deler. Noen vil hate det, jeg mener at kombinasjonen gjør albumet til en av de mest interessante musikkopplevelsene jeg har hatt på lenge. Deafheaven river og røsker i alle sanser, humøret svinger i takt med skiftene og man står igjen sliten, solbrent og blank i øynene. Et monumentalt verk.
Jørgen Hegstad
