– Som å kalle bandet sitt Børre

Ukas Urørt dyrker det klaustrofobiske, men befriende – og har tatt navnet etter en russisk astronaut.

– Vi brukte ganske lang til på å finne et bandnavn, for alt føltes så kleint. Etter mange forslag ble Leonov nevnt, og vi gikk for det. For oss beskriver Leonov noe av det store og brutale i russisk romfartsestetikk og -kultur, forteller de fem medlemmene i postrockbandet Leonov.

Bandet er kalt opp etter Alexey Leonov, som var det første mennesket som var utenfor fartøyet sitt i verdensrommet.

De håper å fange  det klaustrofobiske og samtidig befriende med det svære og mørke verdensrommet i musikken sin.

P3 Urørt mener:

Leonovs gitarer er brutale, men stemningen håpefull. «Tempest» er en postrocksk brottsjø som slår inn mot deg med imponerende styrke og intensitet.

Profil: Leonov på Urørt

Leonov teller fem medlemmer:

Jon-Vetle Lunden, 25 år, trommer
Rune Gilje, 28 år, gitar
Erlend Torp, 28 år, bass
Ole Jørgen Reindal, 29 år, gitar
Tåran Reindal, 28 år, vokal og synth

Når og hvordan startet dere å lage musikk?
– Tåran tok initiativ til å starte bandet for 3 år siden. Hun hadde drømt om band lenge, men aldri tenkt at hun kunne få et band som kunne funke. Litt spontant spurte hun Jon-Vetle om han kunne tenke seg å spille i band, og han sa ja med en gang. Jon-Vetle hadde spilt med Rune i et band tidligere gjennom en kontaktannonse på musiker.no, som ikke funka i lengden. Han spurte Rune om han ville være med i Leonov, og dermed sikra vi oss den mest produktive låtskriveren av oss alle. Ole Jørgen ble med etter et halvt år, og Erlend litt etter det igjen.

Hva er bakgrunnen for at dere kaller dere Leonov?
– Vi brukte ganske lang til på å finne et bandnavn, for alt føltes så kleint. I en periode het vi Woebegone, men det ble heller tittelen på den første låten vi lagde. Etter mange forslag ble Leonov nevnt, og vi gikk for det. For oss beskriver Leonov noe av det store og brutale i russisk romfartsestetikk og -kultur. Det får oss til å tenke på det klaustrofobiske og samtidig befriende med det svære og mørke verdensrommet, og også astronautenes muligheten til å se verden utenfra, sånn metaforisk sett. Leonov er altså navnet på en russisk astronaut. Til tross for føringene vi legger for navnet, er nok realiteten at det i Russland sikkert ville vært som å kalle bandet sitt for Hans Olav, eller Børre, men det funker i Norge. Rune henta ungen sin i barnehagen her en dag, og snakket med en russisk mor som forbandt navnet Leonov med en kjent russisk komiker, så det er vel en del ulike ting man kan legge i det.

Det er både angstfullt og majestetisk

Hva er historien bak låta «Tempest?» Hvordan ble den til? Hva handler teksten om?
– Tempest er en av de låtene som bare kom, og som har hatt en av de korteste prosessene fra idé til ferdig produkt. Teksten kom litt senere, men tok utgangspunkt i det vi følte musikken allerede fortalte. Vi så for oss det å være i havsnød, være helt alene i svære bølger og rope om hjelp. Det er både angstfullt og majestetisk. Og teksten bygger på dette som en metafor for å drukne i en eksistensiell krise, og rope om hjelp til å komme seg ut av bølgene.

Se videoen til «Tempest»:

Hvordan går dere frem når dere lager musikken?
– Rune er definitivt den som kommer med de aller fleste ideene. Han tar med seg ideene på bandøvelse, og så tester vi det som band og bearbeider det inn i en sammenheng. Det er en veldig demokratisk prosess, der alle er med og former og utvikler det til en ferdig låt. Noen ganger er det likt utgangspunktet, andre ganger har det blitt noe helt annet. Tåran er også med på denne prosessen, men som regel kommer ikke melodien før låten har tatt en solid form. En litt omvendt prosess enn de fleste kanskje vil tenke, men for oss har det vært naturlig at melodien og teksten kommer til slutt. Det er en spennende måte å jobbe med vokal, fordi man er presset til å tenke innenfor låtens rammer, og det gjør at det ofte kan komme litt skeive og ulogiske vendinger i melodien. Det er moro.

Hvordan vil dere selv beskrive musikken dere lager? Hva er karakteristisk?
– Vi har prøvd flere ganger å lande oss selv i en sjanger, men vi synes det er vanskelig. Det nærmeste vi kommer er å plassere oss selv i post-rock/alternativ rock, men vi prøver å ikke være så opptatt av det. Da står vi mer fritt til å gjøre som vi vil, og låtene våre er jo ganske ulike også. Karakteristisk for vår musikk er kontrasten mellom det atmosfæriske og rytmiske, disharmoniske og melodiske. Det er et påfallende fravær av dur, noe som ikke er et bevisst valg, men vi liker harmonier som kanskje høres litt triste ut.

Kontrasten mellom det atmosfæriske og rytmiske er påfallende

Hva er det mest interessante som har skjedd i karrieren så langt?
– Litt uvant å tenke på det som en karriere, for vi har egentlig bare spilt musikk fordi vi synes det er gøy og fordi det gir oss noe. Samtidig er det mer enn en hobby, og vi har satt veldig pris på alle konsertene vi har spilt der folk har gitt oss god respons. Det mest interessante må allikevel være prosessen med å gi ut plate, som skjedde i samarbeid med plateselskapet Koke plate/Fashion moves og Ole Kolbjørn Osøien i Crystal studios. Vi brukte to år på hele prosessen, og det har vært en prosess med både gleder og frustrasjoner. Det å lage plate tar lang tid, og det kan være vanskelig å ha tålmodighet til det. Men vi er veldig fornøyde med resultatet, og gleder oss til å gi ut ny plate så fort som mulig.

Hva gjør dere til vanlig?
– Vi er egentlig en ganske rolig gjeng. Noen jobber som sosionomer og miljøarbeidere, noen er studenter, og noen er småbarnsforeldre. På fritiden går det en del i musikk, men vi er generelt en ganske nerdete gjeng. Vi tror dette har gjort at vi har fått en god kjemi som band, fordi vi ler av mye av det samme og kan ha lange diskusjoner om serier og filmer som nesten ingen andre har hørt om. Nå om dagen sitter en stor del av bandet og spiller Dark Souls.

Hva er inspirasjonskildene deres?
– Det er så utrolig mange inpirasjonskilder, og folk i bandet vil nok si forskjellige ting. Men for å nevne noen er det f.eks Mogwai, Slint, Godspeed, Year of no light, Seigmen, This will destroy you, This Beautiful mess, Cult of Luna, Swarm of the sun osv. Vi lar oss nok generelt inspirere av band som er dronete og brutale i sitt uttrykk, men som samtidig tør å spille enkel og naken musikk. Vi liker at vokal er en likeverdig del av bandet, og at også andre instrumenter og melodilinjer kommer tydelig frem i lydbildet. Dette er noe av grunnen til at vi sendte platen vår til mastering hos Magnus Lindberg (Cult of Luna), for det var viktig for oss at den som gjorde siste finish skjønte lydbildet vårt.

 Det hadde vært en episk avslutning på konserten om vannet hadde gått

Hva er den største skandalen eller merkeligste opplevelsen dere har vært borti?
– Det var en mann som kasta et glass i gulvet på en konsert en gang, det knuste og greier. Ja, det må jo være den største skandalen. De måtte til og med koste opp. Vi hadde håpet å få en enda større skandale å vise til da vi hadde konsert i fjor, 3 uker før terminen til Tåran. Det hadde vært en episk avslutning på konserten om vannet hadde gått, og det hadde kommet et urkvinneskrik i mikrofonen, men det gikk dessverre ikke.

Hva skjer fremover? Noe spennende på gang?
– Etter å ha jobbet med plata så lenge, så er det utrolig deilig å begynne å lage ny låter. Vi kaster nesten aldri låter, så de vi har på plata har blitt gjennomarbeidet og utviklet gjennom uendelige mange timer. Derfor er det digg med noe nytt. Ellers vil vi spille så mye som mulig. Det blir en liten turné rundt omkring, innom Sverige og Tyskland. Når vi har betalt ned gjelda for plateutgivelsen, kan vi begynne å kjøpe nye pedaler og bytte pickuper. Rune planlegger å ta frem saga, og prøve seg litt på den igjen.

Har dere andre favoritter på Urørt?
– Våre venner og sjangersøsken i Fleur De Lis og Spurv er verdt å nevne. De lager fet musikk, og liker tydeligvis mye av det samme som oss. Det er ikke fryktelig mange seriøse post-rock band i Norge, så vi holder sammen så godt vi kan. Og håper selvfølgelig å oppdage noen nye etterhvert. Eller er det også mye annet fett på Urørt, slik som Dråpe, LoveLoveLove, Supersoaker, Kollwitz, Ingvild Østgård, Misty Range. I følge Tåran er Misty Range Norges beste band, men det er det vel ikke lov å si.

Hvordan ser drømmegigen ut?
Drømmegigen er egentlig bare at ting skal fungere godt, at det tekniske er på plass, og at vi kan leve oss inn i musikken samtidig som vi leverer. Det er også utrolig kjekt når vi spiller for folk som aldri har hørt oss før, og de liker det skikkelig godt. Hadde vært episk å spilt i et eller annet uvanlig lokale, slik som en nedlagt fabrikk eller i en gammel kirke. Hadde vært dårlig lyd, men opplevelsen hadde vært magisk. Vi spiller jo stor musikk, så et stort rom hadde vært kult.

Nevn en konkret låt dere har blitt inspirert av. Hvorfor?
– Det er fryktelig vanskelig å svare på dette, men det er noen låter som vi har trukket frem når vi trenger å bli inspirert. En av de som har gått igjen er “Pale on Pale” av Chelsea Wolfe. Vi digger at de gjør så mye med så lite, og vokal-lyden er helt magisk.

Når hører dere ikke på musikk?
– Ja, godt spørsmål. Der er vi nok ulike. Tåran hører generelt lite på musikk, fordi hun har hjernen til en anmelder og tenker litt for mye på om det er bra eller dårlig. Men siden Tåran og Ole Jørgen er gift, blir det en del lytting i fellesskap. Dusjen har vært et musikkfristed, men så kom dusjradioen, og da går det i diverse musikkprogrammer hver gang badet er i bruk.

Når danser dere? Hva skal til for å få dere ut på gulvet?
– Vi danser ikke. Vi er for stive. Men det har skjedd unntak der det ikke har vært mulig å unngå, slik som på konsert med Supermale. Men det vil vi ikke snakke så mye om.

Hva er deres første musikalske minne?
– Runes første musikalske minne er bedehusduoen Gunn og Gerd Olaug. Sistnevnte er moren hans. Han mener fortsatt at de var hakket hvassere enn de mer kjente rivalene Marit og Irene. Tåran kan huske vinyl med Knutsen & Ludvigsen og sin første cd med Michael Jackson. For Ole Jørgen er det desidert tidligste minnet, hvor det var noe mer enn allsang og bruksmusikk i barnehagen, synthintroen på “First We Take Manhattan” av Leonard Cohen og “Desperado” av Evenrude, de er hevet over kritikk.

Hvordan skjønte dere at dere skulle bli musikere?
– Det var ingen eurekaopplevelse for noen av oss, men vi har nok alle vært innom å plukke «Nothing else matters» på gitar på et tidspunkt, og etter det har det bare balla på seg. Noen av oss har gått musikklinje og studert musikk i ettertid, men Leonov er nok det første bandet alle har brent så mye for. Vi spiller en smal sjanger og vet at vi aldri kommer til å kunne leve av musikken, men allikevel er det som sagt mer enn en hobby. Det er viktig for oss å formidle musikk som vi liker selv og som vi tror gir noe til folk.

Sjekk ut alle som har vært Ukas Urørt i 2014.