Jøss, som tida flyr. Det er allerede to og et halvt år siden en fly forbanna Solange Knowles gikk til fysisk angrep på svogeren Jay-Z i en heis i New York, etter en visstnok meget anstrengt veldedighetsgalla.
Siden da har det vært få kreative livstegn fra Solange, som vel fortsatt må finne seg i å bære et lillesøsterstempel popkulturelt såvel som biologisk.
Dette betyr på ingen måte at hun er den minst interessante artisten i slekta. Solange har i årevis manøvrert musikken sin mellom r&b-sjangeren og mer eksperimentelle tilløp, og den gjennomarbeidede, ambisiøse og omfangsrike skiva som har blitt A Place At The Table forlenger denne balansegangen. Det høres at den har tatt tre år å ferdigstille.
Listen over bidragsytere er lang som en moderne norsk seinsommer. Noen stikker seg mer ut enn andre: David Longstreth fra Dirty Projectors setter sitt låtskriver- og produsentavtrykk på en god håndfull av sangene, mens urbanikonet Raphael Saadiq er tilbake i storform etter et noe daft og retropreget tiår. Blant gjestevokalistene er det Tweet og hennes florlette vokalarrangementer som røsker hardest i hjerterota – selv om hun fysisk kun bidrar på tre av låtene, hviler estetikken hennes over langt flere.
«Cranes In The Sky»:
Tross drahjelp fra de nevnte og en hel drøss andre – fra Lil Wayne, Sampha og Kelly Rowland til David Sitek, The-Dream og Timbaland, for å nevne noen – er det mest slående ved A Seat At The Table hvor myndig hovedpersonen selv meisler ut en helhet som nærmest egenhendig oppdaterer den psykedeliske r&b-sjangeren.
Selv har Solange omtalt platens tematikk som «identitet, myndiggjøring, selvstendighet, sorg og helbredelse» (puh!). Noe enklere kan den kanskje beskrives som hennes personlige bidrag til Black Lives Matter-bevegelsen, gjennom et skarpt blikk på hva det innebærer å være svart i et USA der rasismen på mange vis synes innvevd i selve samfunnsstrukturen (les tekstene i diktform her).
Høydepunktet er den nesten uutholdelig nydelige «Cranes In The Sky», som vil bli liggende høyt på min egen liste over årets essensielle låter. «Mad», «Don’t Touch My Hair» og «F.U.B.U.» utdyper på ulike og effektive måter det overhengende temaet, men mer personlige spor som «Borderline (An Ode To Self Care)» og arpeggiodrevne «Don’t Wish Me Well» oppleves vel så nødvendige i sammenhengen.
«Don’t Touch My Hair»:
Finfin er også den soulboblende, André 3000-gjestede «Junie», en hyllest til Ohio Players-helten Walter «Junie» Morrison, som vel (med et mulig unntak av «Cranes In The Sky») er den eneste sangen her det er mulig å høre for seg på radio.
Å etterlyse en hitsingel er sjeldent noen fruktbar idé fra anmelderhold; særlig ikke når en plate så åpenbart er lagd for å nytes sammenhengende. Men med 21 sanger – sju av dem mellomspill – ville det neppe skadet med en hakket strammere redigering. Vel. Vi får ta høsten til hjelp.
Marius Asp
