Etter flere år i ulike band med varierende suksess valgte Mads Baklien, Christian Løvhaug og Stian Brennskag å legge musikken til side til fordel for familieliv og det mange kanskje vil kalle «vanlige» jobber. Det funket en stund. Helt til det ikke gjorde det lenger.
Hva blir resultatet når tre erfarne musikere fra Oslos indie-undergrunn begynner å lage musikk kun for gøy? En krysning mellom post-punk og indie-rock om angst og kjipe hverdagsting som hylles av internasjonal musikkbransje.
Siden debut-EP-en Distant Star kom for et år siden har Spielbergs høstet oppmerksomhet fra anerkjente publikasjoner som The Guardian, Stereogum, NME, Kerrang og Pitchfork. Flere har nevnt debutskiva This Is Not The End som en å se frem til i 2019, og det med god grunn. Norske anmeldere har trillet fem øyne på terningen og bandet blir nevnt i samme setning som suksessfulle band som kanadiske Japandroids og amerikanske Cloud Nothings.
– Det er jo helt sprøtt! Og det er litt vanskelig å forholde seg til alt. At så mange plukker det opp og skriver om oss, og på toppen av det hele giganter som Stereogum og Pitchfork er helt vilt. Vi kan ikke annet enn å være takknemlige, sier vokalist og gitarist Mads Baklien.
Kunsten i å slippe kontrollen
Mads, Christian og Stian sitter i et gigantisk minglerom på Clarions konferansehotell i Trondheim der bransjefestivalen Trondheim Calling har sin base. Rundt dem svermer artister og bransjefolk om hverandre, og praten lager ekko i de høye, futuristiske veggene.
Det er 1. februar, og ikke en hvilken som helst dag for bandet som nettopp har kjørt seks timer på glatte veier fra Røros. For noen timer siden slapp nemlig Spielbergs debutalbumet sitt, This Is Not The End og nå er de tilbake på festivalen som for to år siden skulle få ganske mye å si for karrieren.
Spielbergs spilte på Trondheim Calling for andre gang i år. Foto: Emilie Eriksen.
Trioen spilte en av sine aller første konserter på Trondheim Calling i 2017 med kun et par låter i katalogen. Den lille kjellerpuben Fru Lundgreen var stappa med folk som var nysgjerrige på det nye bandet. Blant dem var James Parrish og Jay Taylor som driver det anerkjente PR-byrået Prescription PR i UK.
De to britene ble så begeistra for det de hørte at de rett og slett starta sitt eget plateselskap, «By The time It Gets Dark», for å sikre seg Spielbergs før noen andre.
Tidligere har Mads og Christian spilt i band der de ønsket å ha kontroll på ting selv. Denne gangen ville de gjøre det annerledes, og selv om det har betydd å gi fra seg kontrollen har det vært verdt det.
– Å slippe den kontrollen og stole på at apparatet rundt oss skal gjøre det du tenker må gjøres, er den største utfordringen. Det skulle jeg kanskje gjort før, innrømmer trommis Christian Løvhaug, som tidligere har spilt i blant annet Team Me.
– Det er helt nytt for oss på mange måter. Med dette bandet har vi bare laget låter og spilt musikk, så vi synes det er veldig deilig at det er andre som kommer inn og mener noe om hvordan vi skal gjøre ting, legger Mads til.
Anger og angst
Plata var ferdig for ett års tid siden, og de fleste tenker naturligvis at når noe er ferdig, så skal det slippes. Men sånn funker ikke bransjen. Plateslipp handler mye om strategi og der var gutta i plateselskapet nøye.
– Det handler om å være der i livet at man kanskje ikke er på Revolver hver helg lenger, at man er i en annen fase, men at det ikke nødvendigvis er slutten.
For å varme opp til plateslipp debuterte Spielbers med EP-en Distant Star, som fikk stor oppmerksomhet fra utendlandske musikkmagasiner. Oppmerksomheten ble ikke noe mindre da debutalbumet endelig kom.
Telefonen til Christian lyser opp med få sekunders mellomrom. Han er sosiale medier-ansvarlig i bandet. Anmeldelser og omtaler renner inn, og Christian deler ivrig videre på Spielbergs sine kontoer på Facebook og Instagram.
Noen omtaler er litt ekstra stas. Som når podkasten «All Songs Considered», fra den amerikanske radiostasjonen NPR, nevner This Is Not The End som et av de nye albumene du må høre:
«Hvis du er en person som liker ‘woah-oh’s’, store gitarer og katarsis, så er dette noe for deg. Dette er et album du må høre».
Spielbergs har fått mye internasjonal oppmerksomhet for debutalbumet. Foto: Henriette Dæhli.
This Is Not The End dreier seg mye om hverdagens små og store problemer, anger og angst. Egentlig skulle albumet bare hete Spielbergs. Trygt og godt, så slapp man å tenke noe mer på det. Men det synes Christian ble for kjedelig. This Is Not The End var egentlig en låt som til slutt ble kuttet vekk, men som til slutt ble en passende albumtittel i stedet. Spesielt da albumcoveret med forstadshuset kom.
– Det handler om å være der i livet at man kanskje ikke er på Revolver hver helg lenger, at man er i en annen fase, men at det ikke nødvendigvis er slutten. Man kan tolke det i mange retninger, forklarer Christian.
Kontrastene mellom låtene er store. Der «Bad Friend» og «You All Look Like Giants» er rask, gitardreven indie-rock, er låter som «Familiar» og «McDonald’s (Please Don’t Fuck Up My Order)» mer nedpå og eksperimentelle.
Spielbergs bestemte seg tidlig for at så lenge låta er bra, så spiller det ingen rolle hva slags låt det er.
– De mest poppa rockelåtene blir til ved at Stian eller jeg har med oss nesten ferdige låter til øvingsrommet, og så jobber vi oss gjennom hva låta trenger og krever, forteller Mads.
Andre låter, spesielt de roligere kuttene på skiva, blir til på helt andre måter.
– «Sleeper» er basert på en liten kassegitarskisse jeg lagde på hyttetur og «McDonald’s»-låta er basert på noe gutteromskraut jeg lagde på macen, forteller Mads.
Den første, tidlige forelskelsen
Det viktigste er uansett at det skal være gøy. For det var det ikke da Mads og Christian sluttet i deres respektive band for noen år siden. Musikken ble altoppslukende og det å sove på gulv rundt om i Europa på turné var ikke like spennende lenger.
Turné- og bandliv ble bytta ut med ni-til-fire-jobber og hobbyer som ski og fisking. For Christian sin del ble det en åpenbaring: det finnes mer til livet enn å bare spille i band. Han tror ikke det er sunt når alt handler om musikken.
Men omsider kom rastløsheten. Noe mangla og det gikk dårlig å ikke skulle skape noe. Samtidig ble det viktig å ikke gjøre samme feil igjen som i tidligere band, at det ikke ble gøy.
– Det låt kult med en gang, og vi skjønte at her er det noe.
Mads på sin side slutta aldri å lage låter, men var lei av å spille i band som prøvde å være noe. Han kjente Christian litt fra før og de to begynte å jamme sammen. En slags voksen ungdomsklubb for to menn som trivdes med «vanlige» liv, men som lengtet etter noe mer.
– Det var stimulerende å ikke forholde seg til det jaget etter å være sånn eller sånn, man bare lage musikk, sier Mads.
Etter hvert ble også Stian med på bass og Spielbergs begynte å ta form.
– Det låt kult med en gang, og vi skjønte at her er det noe. Og det er gøy å spille sammen. Det var en gledesfølelse. Den første, tidlige forelskelsen, forteller Stian.
Spielbergs la ut på turné rett etter albumslipp. Foto: Emilie Eriksen.
Slutten på begynnelsen
Alle rykter tilsier at den første, tidlige forelskelsen går fort over. Til å bli kjærlighet vel å merke. Og da finnes det vel ingen bedre måte å teste band-forholdet på enn å legge ut på turné.
Turnélivet er ikke det det en gang var for medlemmene i Spielbergs. Først og fremst kreves planlegging med hjem og jobb for å få puslespillet til å gå opp. For det andre er harde gulv som seng, og pizza og øl som kosthold uaktuelt.
Da Spielbergs la ut på UK-turné rett etter albumslipp var det fokus på helt andre ting enn da de turnerte i 20-åra. Ordentlige senger og sunn mat. Ikke at det ble noe kjedeligere av den grunn, snarere tvert imot.
– Det var folk på alle konsertene og god stemning hele veien. På den siste konserten i London var det helt stappa med kø ut på gata og mange som ikke kom seg inn. Helt sprøtt, forteller Mads.
Noen dager senere fikk bandet en melding på facebook fra kjæresten til en fyr som ikke hadde kommet seg inn på London-konserten. Han var helt knust og kjæresten lurte på om ikke bandet kunne sende et postkort fra Oslo som en sår trøst.
– Det gir en god følelse. Vi er et nytt band, så vi forventer ikke å selge ut konserter med en gang, sier Christian ydmykt.
Men så spørs det da, om ikke de forventningene må justeres opp et par hakk. For hvis denne fasen av livet ikke betyr slutten, og det er stappa konsertsteder og lange køer som er starten, så er det mye mulig at Spielbergs må sende flere postkort til fans som står igjen i køen fremover.
