Stadig mer melankolsk

Popmusikken har de siste 50 årene blitt dobbelt så melankolsk og mollstemt, ifølge ny forskning.

Når høstmørket setter inn og kvikksølvet synker i gradestokken, kan det være godt å kveile seg sammen under pleddet i sofaen og sette på et album med noe rolig og avslappende musikk. Og skal vi tro forskningen får det vi hører på stadig lavere tempo og blir stadig mer mollstemt.

Thomas Dybdahl leverte mye melankolsk popmusikk gjennom sin October-triologi.
Thomas Dybdahl leverte mye melankolsk popmusikk gjennom sin October-triologi.

Blir tristere

En ny undersøkelse av popmusikken de siste 50 åra viser at de mest populære låtene blir tristere og mer melankolske, melder The AV Club.

Studien har undersøkt tempo og modus for de 1010 mest populære låtene fra 1965 til 2009, henta fra Billboards årlige lister. Det hevdes, kanskje ikke spesielt overraskende, at låter som høres glade ut gjerne er i dur og et mer oppdrevet tempo, mens tristere sanger gjerne går saktere og er i moll.

Undersøkelsen konkluderer blant annet med at antallet låter dominert av melankolske molltoner har mer enn dobla seg og nådde sitt klimaks på 90-tallet.

På Angelskår, Minor Majority. Foto: Promo.
På Angelskår. Foto: Promo.

– En favorittakkord

I Norge har vi blant annet blitt foret med mollstemt «tristesse» fra Thomas Dybdahl gjennom hans oktober-triologi. Pål Angelskår, kjent som vokalist i Minor Majority, er i disse dager aktuell med sitt første soloalbum. Også han er glad i akkorder som napper sørgmodig i hjerterota.

– Når man setter seg med gitaren uten å vite hva man skal spille slår man gjerne an en favorittakkord bare for å ha et sted å begynne. I mitt tilfelle blir det ofte en e-moll eller en a-moll, forteller Angelskår til NRK.

Han mener funnene i den amerikanske undersøkelsen virker troverdige.

Les også: – Norsk musikk er melankolsk

– Musikken forandrer seg

Dans. Illustrasjonsbilde: Colourbox.com.
Pål Angelskår mener det er naturlig at musikken forandrer seg. Tidligere hadde musikken oftere den funksjonen at den skulle få folk til å danse.  Illustrasjonsfoto: Colourbox.com.

– Det høres ikke helt unaturlig ut. På femti og seksti tallet var musikk noe man danset til. Det å spille opp til dans legger jo visse føringer på tempo. I dag skal popmusikken fylle mange ulike funksjoner, den skal ikke bare fylle dansegulvet – den skal også fungere i bilen, hjemme i stua, i headsettet, når vi jogger eller går en tur. Ekspansjonen i bruksområdene gjør at musikken forandrer seg deretter. Musikk som bare skal lyttes til er ikke like tempoavhengig som dansemusikken, mener Angelskår.

– Med inntoget av såkalte «singer/songwriters» (ikke minst en høyere andel kvinnelige artister) vil jeg anta at tempoet i musikken generelt har gått noe ned.

Oslo-artisten mener dette kan ha noe å gjøre med et ønske om å formidle teksten i en låt.

– Stemningsgivende mollarkkorder

– Det kan også ha noe å gjøre med autentisitet-kravet som ligger i genren. Tanken om at noe skal være «ekte» – at både ordene og instrumentene skal høres – ikke bare som melodi, men også som isolerte enkeltelementer. Moll-akkorder er dessuten stemningsgivende i større grad enn en dur-akkord og derfor enklere å starte en sang med.

I september kommer På Angelskår med sitt første soloalbum. Utgivelsen har fått navnet Follow Me og blir trolig ikke fritt for moll-akkorder, som Angelskår er en stor tilhenger av.

– Det er fordi de umiddelbart setter en stemning. Det er en grunn til at ordet «mollstemt» gir flere og tydeligere assosiasjoner enn «i dur». Låter i dur krever en tydelig melodilinje, låter i moll tåler å være melodisk flatere, uten at de blir dårlige av den grunn.