Det har blitt nevnt før, men overgangen fra nisje til å sette seg store mål om å nå et langt større publikum er slett ikke alltid vellykket. Enten det er band som forventer måteholden suksess (Death Cab For Cuties overgang fra Barsuk til Warner), briter som vil erobre USA eller den største unge countrystjernen USA har sett på mange år: Det kan ikke tas lett på.
Heldigvis har Taylor Swift både teft og rådgivere nok til å skjønne at man ikke trenger å fjerne seg voldsomt fra sitt gamle jeg for å klare det. Red er en uvanlig vellykket blanding av karismatisk countrypop og store hitlistelåter.
Singelen «We Are Never Ever Getting Back Together» er av mine favoritter av året. Produsentene Max Martin og Shellback tar frem alle nittitallsvirkemidlene, og kombinert med Swifts relativt intime og samlivsrelaterte tekster, går det rett hjem. Albumet byr derimot på flere overflater enn plastikk; dette er like mye et voksent album, og blant albumets største høydepunkter finner man låtene der hun holder mer tilbake og nærmer seg Rilo Kiley/Fleetwood Mac-aksen, som «All To Well» og «The Lucky One».
Det er en liten svakhet ved Red at hun er innom såpass mange forskjellige gjestelåtskrivere og -produsenter. Eksempelvis skurrer det på Gary Lightbody (Snow Patrol)-duetten «The Last Time», både fordi stemmene deres ikke klinger spesielt godt sammen, og fordi produksjonen gjør at det høres mer ut som en Snow Patrol-låt med henne som gjest enn motsatt.
Ed Sheeran-duetten «Everything Has Changed» er heller ikke voldsomt imponerende, den blir for klissete og uspennende. I tillegg finnes små anstrøk av Shania Twain-twang: «Stay Stay Stay» er bare Stetson-hatten, bootcut-buksene og pisken unna en Tore På Sporet-opptreden.
Samarbeidet med Shellback/Martin er derimot vanskelig å mislike. Den kommende singelen «I Knew You Were Trouble» er omtrent like bra som «We Are Never…», det samme gjelder den noe tåpeligere, men uimotståelige «22». Det er i tillegg verdt å huske på at Swift selv er en god låtskriver så vel som tekstforfatter, med tittelsporet, «Sad Beautiful Tragic» og «Begin Again» som utmerkede eksempler.
Vel gaper hun over litt mye, med vel mange produsenter og gjestelåtskrivere gjennom femten låter, men gjennomgående lykkes det godt – og fremfor alt føles hun aldri som et produkt. Red er både et album for dum digging og ensom kontemplasjon, og viser en artist som behersker begge deler. Sterk firer.
Jørgen Hegstad
