Er hun vår neste store popeksport, 18 år gamle Aurora Aksnes fra Os utenfor Bergen? Mye tyder på det. Summingen rundt henne har pågått siden i forkant av fjorårets by:Larm (der hun ble utropt som en av «vinnerne»), og kulminerte vel på sett og vis med en entusiastisk blurb signert Katy Perry i forgårs.
Men før verden skal erobres må by:Larm 2015 tilbakelegges. AURORA, som hun tidsriktig nok kaller seg om dagen, og bandet hennes starter sin tilmålte halvtime med en spartansk, effektiv låt som folder seg ut som en vakker blomst underveis. I likhet med flere av sangene hennes drives den i stor grad av store og intrikate vokalarrangementer, med hovedpersonens trygge og fleksible stemme i begivenhetenes sentrum.
Det er ikke til å komme unna at musikken hennes – alvorlig og vokalsterk popmusikk med lette hint av knatrete elektronika og sakral r&b – minner om svært mye annet for øyeblikket. Og etter en fin start detter det hele litt sammen. Låtene i konsertens midtparti er for likelydende til å stikke seg ut individuelt, og følelsen av at noe holdes tilbake legger en demper på et ellers lydhørt og takknemlig publikum.
Mot slutten slipper Aurora seg mer løs. Særlig «Running With The Wolves»(?) bygger seg opp til en eksplosiv og gåsehudkilende avslutning. Som scenepersonlighet er hun kokett og keitete på grensen til det irriterende, men ramler stadig ned på riktig side. Når hun bryter ut i ivrig dans under den sterke sistelåten føles det som om hun har funnet formen på overtid.
Hun har utvilsomt store ting i emning, AURORA, og når det store gjennombruddet inntreffer vil det være vel fortjent. Men ytterligere senkede skuldre og to-tre topplåter til på settlisten før den tid, kan neppe skade.
Marius Asp
