Begynner det ikke å gå et tragikomisk knusktørke i norsk rockesfære? Det virker jo tross alt som det ikke eksisterer ambisjoner om å ikke gjenta noe som er gjort bedre hundretalls ganger tidligere. Uten å ha hørt særlig på det fortsatt ferske andrealbumet til Kvelertak: Førsteinntrykket er at den er bredere, mer melodisk og mer klassiskrockorientert, men av samme grunn også hakket kjedeligere enn den allerede klassiske debuten – som er det foreløpig beste og siste manifestet på at det er fullt mulig for norske rockeband å skille seg ut, også internasjonalt.
Men den ellers ganske dystre situasjonen glemmes lett når livebandet Kvelertak benytter samtlige triks – både de billigste og de mer fjonge – for å myke opp steinhjertet til publikum. For å nevne noe: Den mildt eksentriske vokalisten Erlend Hjelvik entrer scenen med uglemaske, inviterer alle til etterfesten deres, spiller luftgitar og headbanger om hverandre – og kaster seg ut blant den blodtørste fansen aller fremst når enn det passer ham, mens resten av siddisbandet følger like intenst etter. Det er som om krampa ikke er i stand til å ta dem.
Innledningsvis er konserten imidlertid ikke mer enn «god nok». Noe som riktignok først og fremst skyldes Kastellscenen, og ikke gjennomsvette Kvelertak. Selv om utsikten over Tønsberg og omegn er mildt sagt nydelig, sørger hyppige vindkast for at lyden velger andre veier enn ut fra scenen. Sånt får man bare leve med, særlig når trykket litt etter litt faller på plass.
Men først og fremst blir slikt bagateller fordi Kvelertak spiller både gammelt og nytt som om de ikke er i stand til annet – med «Bruane Brenn», «Sjøhyenar (Havets Herrer)» og The Darkness-aktige «Kvelertak» som noen av høydepunktene. Hvis jeg likevel må plukke ut ett «Kvelertak på Slottsfjell»-øyeblikk: Når vinden blafrer majestetisk i bandmedlemmenes, øh, nekrolugger akkurat idet solnedgangen med ett lyser opp hele sceneområdet under briljante «Offernatt».
«Det er mulig jeg er inhabil, men Kvelertak er det beste livebandet i Norge,» lirer en kollega fra seg midtveis i nevnte låt. Det er det siste jeg gidder å krangle på akkurat nå.
Kim Klev
