Debutalbumet For Emma, Forever Ago ble sluppet via beskjedne kanaler i 2007, men ble året etter hyllet som et brutalt intimt mesterverk (også blant våre lesere). Bandet Bon Iver ble først født etter at Justin Vernon, den udiskutable hjernen bak prosjektet, hadde pønsket ut For Emma… i selvpålagt eksil, isolert fra sivilisasjonen i en hytte langt ute i skauen med kun det simpleste av utstyr for hånd. Det finnes komiske elementer ved denne strategien, men det er samtidig vanskelig å krangle så voldsomt på den skjøre skjønnheten som innhyller selve resultatet.
Likevel synes jeg Vernon har gjort sine mest interessante ting i samarbeid med andre, som drivende kraft i det tidvis glitrende Volcano Choir, som innleid kred-muskelkraft for stormannsgale rappere i sine beste øyeblikk eller som en liten, men hørbar brikke i det quirky r&b-/softrock-kollektivet Gayngs. Det er derfor gledelig at han nøster videre på flere av disse trådene på Bon Ivers (nær) selvtitulerte andrealbum.
Åpningssporet «Perth» – med pussig presisjon beskrevet av hovedpersonen selv som «heavy metal fra borgerkrigstida» – gjør det klart at mye er ved det samme i dette universet, til tross for at enkelte endringer har funnet sted. De høres først og fremst i et fyldigere og mer detaljorientert lydbilde, en klarere bandfornemmelse og en mer fremtredende dynamikk, både i produksjon og låtmateriale. Påfølgende «Minnesota, WI» starter i det litt truende, afro-roots-aktige lydbildet Iron & Wine har brukt de siste platene på å karve seg ut og kuliminerer i en delikat hymne holdt oppe av saksofoner, lekker gitar og selve signaturen i disse låtene, Vernons stemme.
Flere av sangene her vil like fullt appellere til tilhengere av mer spartanske For Emma…, ikke minst vidåpne «Halocene» og gjennomvakre «Michicant». «Hinnom, TX» leder tankene mot Steve Reich og andre stillfarne lydkunstnere, med harmoniske mønstre dryppende inn og ut av høyttalerne, mens «Calgary» og «Lisbon, OH» rydder grunnen for det som er albumets mest sjokkartede – og gledelige! – øyeblikk, den dønn uironiske 80-tallsballaden «Beth/Rest», som Bon Iver her på et eller annet mystisk vis makter å pumpe en sakral relevans inn i, tross et betydelig forvekslingspotensiale med Mr. Mister, Bruce Hornsby, Foreigner og annen skulderputevennlig lyd fra en del av av tiåret ingen har tatt seg særlig flid med å restaurere. Før nå.
Om Bon Iver, Bon Iver vil toppe like mange årslister som forgjengeren når 2011 skal oppsummeres, er imidlertid et åpent spørsmål. Det føles som om enda flere opererer innenfor denne «inderlige» sjangeren i dag enn for tre år siden, og da skulle det egentlig bare mangle at Bon Iver selv tar et stort og viktig skritt videre.
Marius Asp
