Oslobaserte Støv har røtter i Mo i Rana, og trengte seg inn i mangt et musikkhjerte med singelen «Kamuflert tidslinja» i fjor høst. I tida frem mot sin første fullengder har de spisset låtskrivingen ytterligere. Fra de første tonene av den Tame Impala-aktige gitaren på åpningssporet «Begynnelsen» er det tydelig at vi har med en sterk, norsk albumdebut å gjøre. Låta mikser en hypnotisk melodi med fyldige gitarvegger og klar vokal. Den drar deg effektivt inn i Støvs univers, men med nærmere to minutter gitarstøy mot slutten er den også en vågal åpning på debutalbumet.
Mildere «Se» kommer som låt nummer to. Den viser at bandet har spennvidde, og byr på et sterkt og insisterende poprefreng og et smakfullt arrangement. Med Anders Tjore (Montée) i produsentstolen har Støv fått et lydbilde som har en del av den samme detaljrikdommen som strålende Out, 2011-albumet til Tjores eget band Turns – dog med noe mer dominerende gitar.
Vokalist Robin Skog en varm stemme full av nyanser. Den er mjuk og tøyelig, og minner tidvis om både Morrissey og Antony Hegarty. Den tilfører låtene inderlighet som særlig kommer til uttrykk på «Takk», «Rives» og albumbeste «Gatelangs». Den kombinerer en fortvilet tekst med en forløsende oppbygning, og har det som trengs for både å smelte hjerter og innby til euforisk indie-dans. Til tross for at eksistensielle kvaler går igjen i tekstene, er den livsbejaende stemningen tilstede gjennom hele albumet, takket være effektive moduleringer og melodier som strekker seg oppover, oppover, oppover.
At Støv velger å operere med norske tekster på dialekt er ikke oppsiktsvekkende i seg selv. Morsmålet har de siste årene fått sterke ambassadører i flere sjangre enn noen gang tidligere. Og selv om sammenligningen med Kråkesølv er nærliggende og allerede mye brukt, er den også i overkant lettvint. Kombinasjonen av nordnorsk og gitar har de to bandene riktignok til felles, men med sine ofte intrikate arrangementer og shoegaze-orienterte låter skiller Støv seg fra fylkesfrendene i Kråkesølv, som beveger seg i et mer naturnært og postrock-orientert landskap.
Mange band i drømmepop-/shoegaze-segmentet går seg vill i oppslukende lydlandskaper. Det er ikke tilfellet med Støv. De greier å kombinere det svevende med det treffende, og gjennom albumets åtte låter er det hele veien nok driv i musikken til at det skal mye til å kjede seg. Live kan de godt tillate seg å la ting flyte mer ut – det kunne vært interessant å høre for eksempel «Skuldertrekk» utspille seg enda lengre – men i en tilværelse med et stadig mer utålmodig plate- og strømmepublikum er det nok et smart grep å holde en såpass stram låtstruktur som Støv har gjort.
Det skal godt gjøres å ikke få Støv på hjernen.
Trine Aandahl
