«Vår tids svar på Led Zeppelin». Det var det en tilfeldig fyr kalte The Mars Volta kun få timer før deres irriterende konsert på Hovefestivalen i fjor. En påstand uten særlig mye bakkekontakt, men jeg kan forstå hvor den kommer fra. Selv om de rent musikalsk ikke låter veldig likt, baserer også The Mars Volta seg på å eksperimentere med pop, prog, blues og ikke minst folkemusikk med en progressiv idé i bakhodet. Men først og fremst handler nok denne sammenligningen om blindt tilhengerskap.
Tidligere har jeg villet, prøvd, og til slutt overbevist meg selv om at The Mars Voltas neo-prog har svært mye for seg. Nå innser jeg imidlertid stadig oftere at særlig deres fire første album konstant sjangler mellom det imponerende og mektige og det irriterende og masete. I beste fall har de låtene som virkelig har noe for seg (for det finnes flere av dem på samtlige skiver) ikke blitt progget ihjel med langdradde og substansløse flinkispartier. Men å høre på et eneste av disse albumene fra start til slutt blir stadig mer utenkelig. Kort sagt: The Mars Voltas største problem er at det altfor ofte er så flinkt at hjertet stenges helt ute.
Noctourniquet skal ha blitt skrevet på omtrent samme tid som forgjengeren Octahedron. Det merkes. Mye av selvbeherskelsen og evnen til å la én låt være én låt har smittet over til album nummer seks. Selv om det sjelden låter overveldende, føles bandet mer håndgripelig enn noen sinne.
Dessverre lar heller The Mars Volta heller ikke denne gang være å sette tålmodigheten på prøve. Ta for eksempel «In Absentia», som avsluttes med to og et halvt ypperlige minutter med atmosfærisk mattepop – såfremt du i det hele tatt tar deg bryet med å høre gjennom de fem foregående minuttene med forvrengt og intetsigende synthjamming. Eventuelt kan du forsøke å pine deg gjennom de kvalmende minuttene med The White Stripes-imitasjon i «The Malkin Jewel».
Det føles også symptomatisk at selv om balladen «Vedamalady» er omtrent like vakker som «The Widow» fra Frances The Mute, oppleves den langt tommere. Det samme gjelder for så vidt også storslåtte «Empty Vessels Make The Loudest Sound». For selv om dette er amerikanerne på sitt mest popvennlige og vakre, er det ikke videre minneverdig.
Er du en av dem som alltid har mislikt The Mars Volta for deres megalomane progressive rock, kunne jeg fortalt deg at Noctourniquet til syvende og sist er bandets mest tilgjengelige album til nå. Hadde jeg bare også kunnet fortalt deg at det er et album som gir deg mye tilbake uten å måtte lyve.
Kim Klev
