«Er dette den beste Moz-plata siden Vauxhall and I?» Spørsmålet virker å ha dukket opp rundt samtlige Morrissey-utgivelser siden 1994, da han etter tre utforskende soloplater klarte å finne tilbake til den stormannsgale sårheten som definerte ham som enestående frontmann i The Smiths – frem til indiepoppionerene, etter fire ypperlige plater på like mange år, kalte det en dag i 1987.
Som svoren The Smiths-fan har man måttet bite i seg at Steven Patrick Morrissey – uten Johnny Marr & Co. – nok aldri igjen vil kunne briljere like stort som på mesterverket The Queen is Dead. Får man til dét, finnes det mye musikk å glede seg over fra Morrisseys nå ti album lange solokarierre. Men særlig én kandidat utpeker seg til tittelen «Beste Moz-plate siden Vauxhall and I«: You Are the Quarry (2004).
Det den fullengderen fikk til så godt, var å la Morrissey slippe til med hans mest bitende satire, underfundige poesi og selvironiske selvhøytidelighet (så kontrastfylt en type er han), samtidig som gitaristene Baz Boorer og Alain White sørget for å holde ham i sjakk med effektive låter på tre-fire umiddelbare minutter. Å hevde det samme om World Peace is None of Your Business – Morrisseys første albumutgivelse på fem år – er ikke like enkelt.
Fortsatt finnes det imidlertid få som er i stand til å levere linjer som «Hooray! Hooray! The bullfighter dies and no one cries» med en gravalvorlig mine («The Bullfighter Dies»), beskrive Alfahannen som en type kledd i en «Pictouresque wife-beater vest» («I’m Not a Man») eller hevde at «Humans are naturally very humane» og få det til å høres ut som noe ytterst negativt («Earth is the Loneliest Planet»). Moz har alltid vært en utmerket lyriker, men her blir det symptomatisk når visualiseringen av albumsinglene minner mer om innslag i Bok i P2 enn tradisjonelle musikkvideoer.
Morrissey – «Istanbul» (Smakebit)
https://www.youtube.com/watch?v=r7fOJZ68gc0
Glimrende «Istanbul» er riktignok høydepunktet på et album med en overvekt av dvaske låter, og bærer på den samme foruroligende intensiteten som en krimthriller à la The Bourne Identity. Dens middelhavske tendenser kan i desto større grad spores på de svært flotte flamencopopperne «Kiss Me Alot» og «Earth is the Loneliest Planet», og i mindre vellykket grad på «The Bullfighter Dies».
Paranoid og desillusjonert – som på tittelsporet – har han vært på langt mer humørfylt vis tidligere, mens referansene til beatgenerasjonens maskot («Neal Cassidy Drops Dead») ikke har noen verdens funksjon – annet enn å skåre et par intellektpoeng. Sånt fremstår strakt ut som slett håndverk, spesielt når det kommer fra mannen bak «Cemetery Gates«. Og hva venstrehåndsarbeid gjelder, er «Staircase at the University» halvhjertet utført i alle ledd.
Etter at Whyte gjorde det slutt med Morrissey i forkant av forgjengeren Years of Refusal – 55-åringen er nest mest kjent for å være en notorisk søppelsekk – har brorparten av medlåtskriveransvaret hvilt på Boorers skuldre. Med «I’m Not a Man» utforsker Moz utdøende kjønnsroller og trekker følgende konklusjon: «I’m not a man/I’m something much bigger and better». Det er en hul åtteminutter som viser hvor trått det kan gå hvis Det Gigantiske Egoet får for frie tøyler.
Underveis i den daffe serenaden «Smiler with Knife» gjentar Moz flere av poengene om sex og kjærlighet til en annen melankolsk, middelaldrende musiker. Mark Kozelek, aka Sun Kil Moon, skylder nok The Smiths en stor takk for å ha påvirket hans seige, introverte gitarpop med Red House Painters på nittitallet. Men der hans fantastiske magnum opus av året, Benji, bugner av både Livet, Kjærligheten og Døden, er det tidvis vanskelig å sanse mennesket bak World Peace is None of Your Business. På sitt aller svakeste står Morrissey attpåtil i fare for å ende opp som en gretten, gammel gubbe.
Kim Klev
World Peace is None of Your Business slippes mandag 14. juli.
