Den svenske DJ-scenen vokser seg større og større for hver dag som går. Allerede har de fostret gigantiske navn som Avicii og Swedish House Mafia, som allerede er kjente individuelle DJer (Sebastian Ingrosso, Axwell og Steve Angello). Samtidig er det flere svensker som nærmer som seg toppsjiktet. Deriblant har vi Alesso, som blant annet har laget den belgiske elektronikafestivalen Tomorrowlands anthem flere ganger.
Cazzette er på full fart oppover. Eric Prydz har vært, og er fortsatt et stort navn på produsent-himmelen. Otto Knows, Dada Life, Nause, Sebjak, er bare noen navn å se opp for i tiden fremover.
Svenskene har enorm suksess med den elektroniske musikken de lager. Men hva er det som gjør at svenskene har en slik vanvittig opptur, mens norske så vidt blir lagt merke til i det internasjonale musikkmarkedet?
Popinspirert
Pelle Lidell, European Artist og Repertoire Executive for Universal Music Publishing UK & International, og tidligere dommer i svensk Idol, har muligens svaret. Han mener at svenske DJs har slått såpass kraftig gjennom ved bruk av samme slagplan som blant andre David Guetta.
– Artister som Avicii og Swedish House Mafia har løftet sin musikk fra klubbscenen og inn i popverdenen. Ved å blande house/dance-musikk med hint av pop, har det internasjonale markedet lagt merke til dem. I tillegg, i alle fall i Swedish House Mafia sitt tilfelle, har de turnet i årevis. Både som gruppe og som individuelle DJer.
– Hvorfor slår ikke norske DJs gjennom på samme måte?
– Det er vanskelig å svare på, men jeg tror det er at en god del av den norskproduserte musikken ikke treffer på samme måte i den kommersielle popverdenen.
Swedish House Mafias megahit «Don’t You Worry Child» er et godt eksempel på hvordan elektronisk dansemusikk blandes med pop. (Artikkelen fortsetter under videoen).
Hva er forskjellen?
Lidell anser også at det kan være kulturelt betinget, blandet med bra markedsføring fra svenskenes side, at det er nettopp de som gjør det bra.
– For å overleve med musikken sin i Sverige, er man rett og slett avhengig av å ha en god kommersiell framgang. Samtidig har vi svensker historisk sett vært meget dyktige på å promotere og markedsføre vår musikk. Jeg tror det har en sammenheng med at vi lever i en annen økonomisk virkelighet enn det nordmenn gjør, forklarer Lidell.
– Sverige har også flere DJer på vei oppover i systemet, slik som Dada Life, Otto Knows og Cazzette. Vet du om noen norske som kan måle seg med disse i en internasjonal setting?
– Nei. Det har i alle fall ikke kommet inn på min radar foreløpig.
– Lag musikk som markedet vil ha!
Først og fremst må nordmenn lage den musikken som det internasjonale markedet vil ha, mener Lidell.
– Alt for mange ganger har jeg hørt norsk musikk som i og for seg er ganske interessant, som jeg fort kunne sagt at ble vanskelig å slå i gjennom med rent kommersielt.
«Om man inte syns så hörs man heller inte»
– Pelle Lidell
Hvilke steg har svenskene tatt for å nå det internasjonale markedet?
– Vi er flinke til å tidlig lande avtaler med labels i USA og Storbritannia, rett etter artistutviklingsfasen. I løpet av to måneder, har for eksempel to av mine artister blitt signert for flere millioner på forskudd av store amerikanske labels. Da må det selvfølgelig være godt arbeid som er lagt ned, med fantastiske låter, og et uttrykk i høy internasjonal klasse. Det må være gjennomarbeidet og vellinnspilt allerede på demo-nivå. Dette er en tradisjon i Sverige, og det har vært det over lang tid, forklarer Lidell.
Et annet syn
Erik Eriksson, kanskje best kjent som DJ Friendly på P3, velger å se saken fra en annen side. Han mener at mangfoldet i Norge trolig er større enn i Sverige. Som Lidell forteller, trenger ikke norske produsenter å overleve på kommersialitet og salg. Eriksson mener dette fører til en større bredde for den norske dansemusikken. Ved å ikke ha et salgspress, har nordmenn en større sjanse for å lage musikk som ikke nødvendigvis er ment for hitlistene. Norsk EDM, elektronisk dansemusikk, har ikke de samme store listetoppene, som er grunnen til at Eriksson mener at det internasjonale markedet ser på det som at Norge har en større undergrunn.
– I grove trekk tenker jeg at Norge trolig er mer internasjonalt anerkjent enn Sverige når det er snakk om det brede spekteret av nyskapende og spennende kvalitetselektronika. Svenskene driver derimot med skreddersydd listepop, og på det området har jo svenskene en suveren tradisjon i forhold til oss, forklarer Eriksson.
«Det bildet vi har i dag forandrer seg neppe mye, selv om norske EDM-produsenter skulle begynne å hore seg inn på hitlistene. Som om vi vil at de skal det…» – Erik Eriksson
Alt blir kommersielt
Videre forklarer Eriksson at han er glad for den norske elektroniske scenen, og mener at nordmenn ikke må gå i samme spor som mange av svenskene. Han tror at alt blir kommersielt etter hvert. Tidligere var dubstep for særinger, men ved å vinkle sjangeren litt, er det mye enklere å få «godkjennelse» fra folket. Musikken blir mindre interessant av det, mener Eriksson.
– Jeg kan trekke fram Ørjan Nilsen. En fantastisk produsent fra Kirkenes, som lager låter med masse kvalitet. Han er en av de som fort kan komme på hitlistene uten å forandre lydbildet sitt. Det er bare viktig at han lager det han brenner for. Så får heller musikkmarkedet venne seg til musikk som ikke er laget for å nå listene, forklarer Eriksson.
Hør Ørjan Nilsens «La Guitarra» her. (Artikkelen fortsetter etter videoen).
Samtidig vil han påpeke at han tror ikke at Sverige nødvendigvis mangler en bred og spennende undergrunn. Med store, svenske artister som når listetoppene med musikken sin, tror han at det norske markedet stikker seg ut som mer spesielt.
– Noen velger å bli popstjerne i stedet for å holde sjangeren sin smal. Jeg liker sistnevnte løsning best, men er glad for at EDM-sjangeren har plass til begge, avslutter Eriksson.
Listetopper gir fokus
Lidell understreker Erikssons tro om at Sverige også har en stor bredde. Til tross for både økonomiske og kulturelle forskjeller, finnes det en armada av unge og lovende DJs i Sverige, som ikke lager musikk for den store arenaen.
– Jeg har fulgt Sebastian Ingrossos utvikling siden han var 15 år gammel. På den tiden var han bare inne i hard, minimalistisk elektronika. Etter som årene har gått har han lært seg å lese sitt publikum, på samme måte som resten av trioen i Swedish House Mafia har gjort. Det gjør ikke svensk elektronika mainstream på noe vis. Ingrosso gjorde et valg ut i fra sitt publikum. Det er det ikke alle som gjør, forklarer Lidell.
Lidell mener for øvrig at det er udiskutabelt at vi trenger kommersielle EDM-suksesser rundt om i verden for å få oppmerksomhet rundt sjangeren. Han mener at mange mennesker oppdager sjangeren gjennom elektronika som havner på listene, som senere gir dem muligheten til å utforske dypere i det EDM har å by på. Det ene ekskluderer ikke det andre.
For å understreke dette, vil Lidell dra frem et sitat han fikk under en av Ministry of Sound-kveldene han arrangerte i Stockholm, fra Derrick May:
«Elitism are for assholes. I love making music and want as many people as possible to hear and buy my weird shit. But if people reject it – I’ll continue to do my weird shit anyway, even if it don’t pay my bills».
Hva synes du om den norske EDM-scenen kontra den svenske? Si din mening i kommentarfeltet!
