Man skal jo være takknemlig for at det fortsatt kommer plater som genererer interessen, entusiasmen og det generelle ståket Random Access Memories har skylt innover oss med de siste månedene.
Det lanseringsmessige momentumet knyttet til Daft Punks fjerdealbum må vi tilbake til tampen av nittitallet for å finne maken til. I mellomtiden har platebransjen som kjent svaiet faretruende. At den nå synes på bedringens vei, skyldes vel først og fremst at den stiller med internett i ryggen og ikke i skuddlinjen. Random Access Memories’ betydelige suksess, i god tid før selve albumslippet, underbygger denne ikke akkurat banebrytende teorien.
Sammenlignet med noen av de siste årenes store album – Kanye Wests My Beautiful Dark Twisted Fantasy eller Frank Oceans Channel Orange, for å holde oss på den monumentale siden – er det i det imidlertid vanskelig å forstå all ståheien. I det minste fra et rent musikalsk perspektiv.
Joda, franskmennene har i denne omgang tatt hørbare skritt i retning velspilt, striglet seinsyttitallsssessionpop – Chic-gitarist og produsenthelt Nile Rodgers er både gjest og ledestjerne her – med drypp av morodersk romdisko, fusion, funk og mjukrock attåt. Men den drivende ideen i prosjektet – å herje med skillet mellom maskin og menneske – er knapt ny i Daft Punk-universet. Og duoen har satt den ut i livet på langt giftigere vis tidligere.
Gjestelisten er omfattende, med bidrag som forutsigbart nok vaker mellom det inspirerte og det forglemmelige. Verken Gonzales eller The Strokes’ Julian Casablancas setter de store avtrykkene etter seg på sine respektive innhopp på kitschy «Within» og daffe «Instant Crush». Pharrell-gjestede «Get Lucky» fungerer jo, men er verken en veldig god eller spesielt slitesterk låt. «Lose Yourself To Dance» er bedre, på tross av snarere enn på grunn av vokalen.
«Get Lucky»:
Ellers mangler det ikke fyllstoff. Låter som «Give Life Back To Music», «Beyond» og «Motherboard» blir stående og stange. Lenge. Det peker mot et annet sentralt ankepunkt – altfor mange av disse 75 minuttene oppleves uttværede, gledeløse og utstuderte.
Lyspunkter finnes, og de fleste inntreffer på platens andre halvdel. Den eksentriske og uvørne sjangerkarusellturen «Touch» er blant få låter som forsvarer spilletiden og Todd Ewards’ soldunstende «Fragments Of Time» er nydelig klippet og limt, mens «Contact» avslutter tøft og eksplosivt. Jeg lar meg i tillegg røre av spøkelset i maskinen på den robotiske «The Game Of Love. Og måten Giorgio Moroders spoken word-intro sparker i gang (den for øvrig altfor lange) «Giorgio By Moroder» på er sublim.
Det låter – naturligvis – gjennomgående påkostet, for ikke å si luksuriøst, dette her, og fiks ferdig formatert for den tilbakelente sommerfesten. Men tross drøssevis av lekre detaljer å fortape seg i: Fraværet av nødvendighet er slående. Og konseptet fremstår til syvende og sist modigere enn selve musikken.
Til syvende og sist er kanskje Daft Punks største bragd at de har greid å overbevise verden om at dette er et essensielt album. Det er det ikke.
Marius Asp
Hør Random Access Memories her, og gi oss gjerne din mening om albumet i kommentarfeltet!
